Avsila havergrynssup

I helga var vi hos foreldrene mine, og siden mye av tida gikk med til å flytte ting etter en dominohendelse, er det ikke til å unngå at man, altså jeg, blir opptatt av ting. (De har flytta soverommet til det opprinnelige soverommet, som i mellomtiden har vært spisestue) Jeg er opptatt av ting. Jeg tror nesten alltid jeg kommer til å være det også, til min døyan dag, som det heter i Namdalen. Ja, hette, i alle fall. Jeg snakka namdaling som en innfødt til jeg var rundt 20 år, men det er mer enn 30 år siden, dessverre. Men altså, ting. Og hva tingene kan bety, utover seg selv. Det er selvsagt det som gir dem verdi. For eksempel kan verdien være i kroner og øre. Eller i gode minner. Og det er nok det som føles mest verdifullt. I ei av hyllene på kjøkkenet til mamma står det ei fløtemugge, i sanitetsporselen fra Porsgrunn. Mormor hadde ei akkurat likedan mugge, bare større, som hver dag stod på frokostbordet når vi var der i feriene som barn. Vi fikk veldig sjelden servert melk, jeg kan ikke huske de hadde kyr, og jeg er så gammel at melk ikke alltid var så lett å få tak i på butikken. Men vi fikk det som var mye, mye bedre til frokost; avsilt havregrynssuppe, med bittelittegranne saft i. Det var saker det. Jeg husker ikke så mye mer fra frokostbordet enn akkurat dette, ja og så gommen, da. Å salige stunder uten like...

Da jeg for noen år siden kom over et helt servise i samme mønster, på et bruktmarked i Søgne, presterte jeg å kjøpe det før mannen min kom seg ut av bilen. Jeg fikk rett og slett los. Og der det står i skapet i huset i skogen, vekker det hyggelige barndomsminner.

When visiting my parents last weekend, we were occupied with things; moving things, throwing away things, cherishing things. They had relocated their master bedroom to their former bedroom, For many years this room had been dining room, so it was a lot to do. And there, among other things, I saw this little decanter that was a miniature of the one that used to contain my grandmothers oatmeal soup.It was sieved, and served as a drink instead of milk during breakfast, and we children loved it! 


When I some years ago came across cups in the same pattern, I had bought it before my husband was out of the car!

Dombjelleklang og jul på Fagerheim

Å være fire år i romjula, det må være noe av det beste som finst. Jeg tror ikke det går an å føle sterkere enn da. Muligens når man er fem. Alt er nytt, og sterkt, og godt, og språket er der og hjelper til på hukommelsen. Vi var i Leirvika hos mormor og morfar på Fagerheim. Av julekvelden husker jeg bare at jeg fikk en kjelke, var det onkel Otto som hadde laget den? Jeg og søster fikk den sammen. Og så fikk jeg en fin rød liten ryggsekk, med et kattebilde på.  Men ellers var det helt sikkert gommi attåt namdalslemsa. Og gommin var selvfølgelig ikke kjøpt på butikken, den hadde mormor laga. Det gjorde hun alltid når vi skulle komme, både til jul, påske og sommerferie. 

Men det jeg husker aller best, var da vi skulle i juleselskap på Haugen! Da kom Sigurdmorbror og henta oss med hest og slede. Og hesten hadde dombjeller på. Dette minnet sitter i sjela, det var så fint. Det var kaldt og mørkt, og masse stjerner. Kanskje det er dette minnet som gjør at jeg alltid har vært så glad i Th. Kittelsens bilde Desember.Det knirket under føttene når vi gikk, det var så kaldt, men vi fikk teppe over oss. Og så dombjellene, kling, kling, kling, forbi bedehuset, forbi Gården, forbi moster Sigrid-huset og oppå Haugen. Og der var det sprakende ovnsvarme, og jeg fikk sitte i gyngestolen med spelsauskinn i på kjøkkenet . Og så var det kaffe med julekaker og lems og fattigmann og alt som var godt. Og det var godt å være lita jente !



Seinere samme jula var vi på juletrefest på Kvam bedehus utenfor Molde. Vi bodde på Kringstad, og det var ikke lengre enn at vi gikk, og vi var flere naboer sammen. Min store helt i livet, Håkon, som kanskje var rundt ti år den gangen, drog meg på kjelke. Og det snødde, sånn lett som det gjør når det er kaldt, og jeg var så glad! På bedehuset var det mye folk, og vi sang "Så går vi rundt om en enebærbusk", og hver gang jeg hører denne sangen, tenker jeg på denne dagen, da Håkon drog meg på kjelken.


(Jeg skrev dette innlegget forrige jul, men jeg bruker det opp igjen; ombruk er omtanke, som de sier i Fremtiden i våre hender. Jeg har dessuten lagt til de to bildene nederst nå)


I have good and rich memories from about three years and a half. I remember the christmas then quite well. We were at my grandparents (mothers parents) in North Trøndelag, and I got a small sleigh together with my sister for Christmas. My uncle had made it! Look at the picture, it is of me and my cousin. The most golden memory is when my mother's uncle came for us with his horsedrawn sleigh. A fantastic memory. The horse had bells around its neck, and it was already dark, and it brought us to a family party with a lot of relatives. The Picture above reminds me of this memory, it is by the Norwegian painter Kittelsen.  ( I wrote this blog post last year, but I did not have many readers then, so I use it again.

My cousin (with dark hair) and me

My mother, myself, my grandfather, my sister and my grandmother

Minner og meg/memories and me

Jeg funderer nå av og til da, på det meste, forsåvidt. Og på historien. Og på hvor kort nåtiden er. Før vi får sagt kake, er nåtiden over, og en ny nåtid tar over. Når jeg var ung, det er jo en stund siden, var det nesten alltid fremtiden som telte, bare jeg blir 15, bare jeg blir 18, bare jeg får flyttet hjemmefra, da kan jeg starte på livet. Og så tenkte jeg ikke det at det var det jeg levde, alle disse dager som kom og gikk...

Vel, nå er jeg ikke ung lenger, ikke at jeg er utgammel heller, men selv om jeg blir like gammel som farmor er nå, så er jeg over halvveis. Med andre ord, jeg har for lengst begynt å tenke; før, da jeg var ung, da jeg var barn, da min mor var barn, da skjedde dette som livet mitt er bygd på. Erfaringene, som jeg har gjort meg selv, og som mine nære har gjort seg, som har blitt en del av mine minner. I går var jeg hjemme i Eidsvågen, og mamma tok frem et kassettbånd med en samtale mellom henne og noen av hennes søskenbarn. Det var minner fra julekvelden, fra krigens dager, fra frigjøringa. Og det var ikke likegyldige minner, de vedkom meg, for også deres historie er en del av min historie.

I am thinking, a lot, about different things. About history.About the shortness of now. Before we are able to turn around, is what was now, already then. When I was young, a little time ago to be honest, was everything about the future. If only I was 15, 18, if only I lived by myself, then I can start to live. I did not realice that I was exactly doing that; living my life. I am not young anymore, not very old either, but I am thinking different; when I was young, when I was a child, when my mother was young, that was the time that made those memories I love to thing about. Yesterday I was visiting my parents, and she put on a tape where she and her cousins shared some memories. It was christmas memories, war memories, all of them important, not only for them, but for me, because their history is also mine.

Mamma er minst, så er det tantene og mormor og morfar på Fagerheim