Barbiegirl på tur

Demie hadde et innlegg om franske Vogues greske temanummer nå, for noen dager siden. Det ene drar det andre med seg, og jeg kom da plutselig på at jeg hadde et veldig spesielt Vogue-nummer liggende; Italienske Vogues  Barbie- nummer fra sommeren 2009, og det har jeg ikke greid å kaste, selvfølgelig. Ikke det heller. Jeg er en samler, ei skikkelig sjur (skjære). Det er et helt skikkelig voguenummer, men det er mindre enn normalt, og alle modellene er Barbiedukker. Jeg har et lite svakt punkt der (der også), jeg fikk aldri Barbiedukke jeg. Bare Midtisøstra hadde. Den fikk hun i bursdagsgave av tante P, og tante hadde strikket en blå minikjole til. Til min store skuffelse var ikke dattera mi særlig interessert. Nå vel, foto shoot. Det var utrolig mange tema, men jeg  valgte et som står mitt hjerte nær, ferie i Italia:


Demie wrote about french Vogues greek issue the other day. That reminded me of my own Vogue treasure, the Italian Barbie issue from 2009. I has not been able to throw it away, of course not. All models are Barbies! As I myself love to be a tourist in Italy, I chose to show you the tourist theme.

Hjelp, jeg har ingen veske å ha på meg!

Ett er at jeg er skogal, jeg er sannelig min hatt også veskegal! Og greier jeg meg med ei billig veske fra H&M? Jeg er ikke opptatt av veeeeldig dyre vesker, da må de i tilfelle være på salg. Jeg siklet litt på ei Mulberryveske en gang, men det var bare fordi prosentkalkulatoren oppi hodet mitt tasta feil. Da den likevel kostet nær 6000 kroner, på salg, var det overhodet ikke aktuelt. For tenk på hvor mange Orla Kiely- vesker jeg kunne få for den summen? 

Det er ingen som slår Orla Kiely. Jeg elsker hennes mønster med retropreg. Her er et par av mine egne vesker fra Orla Kiely, ja, jeg vet, de finnes ikke i entall nei... Denne lidenskapen har jeg hatt i mange år nå. Men de blir virkelig brukt. Alle jeg har er i voksdukstoff, det vil si plastbelagt tekstil, og de tåler derfor regn. Det er kjempepraktisk i Trøndelag. 

Denne har jeg, den bruker jeg ofte når jeg går til jobb.  Veska har god plass til ekstra sko. Dessverre begynner den nå å bli litt slitt. Jeg måtte dessverre (hulk, hulk) kjøpe en erstatningsveske, se nedenfor.  Også den kjøpte jeg på Shine her i Trondheim, en fantastisk butikk som jeg ofte besøker, bare fordi jeg synes det er så hyggelig å være der. Bare for å kikke, å ja da...

Ellers, ved siden av Shine, er det en rekke muligheter til å handle på nettet, det er bare å google i vei. Men Shine er så vidt jeg vet eneste forhandler i Norge. Snart kommer 2011-kolleksjonen...

Håpet er lysegrønt

 

Bildene til Katrine Kalleklev har en forunderlig virkning på meg, de setter nesten alltid i gang minner, de er som minneknapper. Jeg ser et bilde av henne, og vips, så er jeg tilbake i barndommen. Akkurat dette bildet, som heter Hare på esel, bragte meg rett tilbake til konfirmasjonstiden, eller rettere; til annendagskonfirmasjonsklærne mine. Ja for det hadde vi. Først var det overhøringsklær, da hadde jeg en nydelig rosa kjole som mamma hadde sydd. Så var det bunad til selve konfirmasjonsdagen, og så var det annendagsklær. Da gikk hele konfirmantkullet i kirka, til nattverd for første gang. Jeg vet ikke helt når dette tok slutt, men vi var i alle fall med på det.

Nå vaser jeg meg vekk igjen; hvorfor jeg husket på det, når jeg så bildet at en hare på et esel? Fargene, selvfølgelig. Jeg var meget bestemt på hva jeg likte, og hva jeg ikke likte, og når jeg endelig skulle få det jeg hadde lyst på, kunne det ikke være hva som helst. Jeg ble fornyet fra topp til tå; rosa dongeridress med hvit glidelås og vinger, gressgrønn skjortebluse inni, gressgrønn kort kappe med hvitt glidelås og stikninger, og gressgrønne sko men hvite stikninger og hvit såle. Og jeg følte meg utrolig fin. Dessverre har jeg ikke bilder av antrekket, men bare se på haren, så får dere en ide om fargene i alle fall.

O salige stund uten like

Nå har de nye skoene kommet i posten fra Lille Vinkel Sko. Etter å ha lett i tre-fire år etter fine, men ikke kjedelige svarte sko, fant jeg dem endelig. Og selvfølgelig, det var fra Chie Mihara:

 Og så kan man jo alltids ønske seg noe fra vårkolleksjonen også. Men nå trenger jeg dessverre ikke noen, det var en trøst så lenge det varte...

Og likte du det du så her, så les gjerne mitt tidligere blogginnlegg om vidunderskoene: Hvor mange sko går det på en jaguar?

Hvor mange sko går det på en jaguar?

Jeg innrømmer det gjerne, når det kommer til sko, har jeg og Imelda noe til felles. Men tross alt, jeg har ikke 1080 par sko, kanskje bare fire-fem prosent?

Jeg fikk det perfekte våpenet mot dårlig samvittighet i en skobutikk her i Trondheim;  Suuz :"Etter at mannen min kjøpte seg motorsykkel, tenker jeg bare; hvor mange sko går det på en motorsykkel", fortalte hun. Pøfekt, hvor mange går det ikke på en jaguar??? En slik med fire hjul på 41 år som husbonden har kjøpt seg?

Dessverre er jeg redd jeg snart har brukt opp kvoten. Jeg vet ikke helt. Jeg har en slags samledille. Akkurat nå går det på Chie Mihara.  De er helt fantastiske! 

  Jeg ønsker meg disse, selv om jeg har dem i rosa og gull! Man føler seg på høyden...

 Og den som  mener at lykke ikke kan kjøpes for penger, har aldri kjøpt seg røde sko! For tiden er det ingen butikk som forhandler Chie Mihara her i Trondheim, etter at Inzani brått forlot oss uten å si fra engang. Heldigvis har de netthandel, men det er ikke riktig det samme. Maren og Monica, vi savner dere! Hvordan kunne dere finne på å legge ned? Uten å si fra, til og med! Maren, hjelper det om Kirsti fysioterapeut og jeg tar ei vakt i måneden? Vær så snill, kom tilbake!

Og disse er mine! Det er helt umulig å være i dårlig humør med slike sko på beina. Og tro det eller ei, de er ikke vonde å gå i! Jeg ville ikke ha tatt på meg å gå langt, men jeg vakler ikke heller. NB: beina er dessverre ikke mine!