Skaprotte

Du er ei skikkelig skaprotte du, sa pappa. Han sa det ikke når Midtisøstra og jeg hadde dokkestue inni skapet. Det var da vi bodde i Gjermundneshuset.  Nei, det var da jeg var på raid i skuffer og skap etter noe jeg kunne snoke til meg for å putte i munnen. Særlig søtt. Rosiner, korinter, dadler,fiken, kokesjokolade, havrenøtter, puffa ris, alt som var søtt. Jeg glemmer ikke den gangen da jeg skulle ha bursdag, mamma skulle bake kake, og rosinboksen var tom. Det var jeg som var synderen, ja. Eller det året da jeg smakte på småkakene, slik at det nesten var tomt da vi kom til jul, og vi egentlig skulle ha spist dem.

Men det var før det. Nå gjør jeg aldri sånt. Snoker aldri i skapene jeg nei. Å nei da. Nesten ikke i det hele tatt. Eller jo, kanskje litt? Akkurat nå i sted, for eksempel. Noen mandler, i kombinasjon med noen rosiner, det er jo godt. Så godt at jeg kanskje kan ta litt til? Ååå, skrøpelige menneske. Hadde jeg bare kunne latt være, da hadde jeg oppnådd den største lykka på jord; ikke komme til Panama, ikke bli rik, men å bli tynn! Bare tynne folk kan, og fortjener å være lykkelige, det har man da skjønt for lengst. Jeg får trøste meg med noen rosiner til, kanskje?

Tynne damer, her på toalettet på Statoilstasjonen i Folldal
Thin ladies, her on  wallpaper in the toilet at a lokal gas station

You are a cupboard rat, my father said. He did not say so to me and my sister when we were playing in our dollhouse in the cupboard, it was so big that we could sit there. Oh no, he said it when I was raiding the cupboard for something sweet for my tooth! I has a really, really sweet tooth, or several, I must say. We seldom had sweets when I was a child, but raisins, dried apricots, currant, figs, and almonds and other nuts. I was always hunting.

But that was before, when I was a child. I never do such things anymore, almost never, ever. Oh no, well, may be some times. Some minutes ago, I may have taken a few, or rather not so few, raisins. Raisins in combination with almonds is a very, very good snack. May be I shall take just a few more? Just a little mint? Oh, if I just could let be, then I would have become the most happy human beeing in the world, I could have been THIN! But yes, but no, but yes, but no....

Stupedama

Det er ikke meg. Jeg har prøvd meg noen få ganger, sånn fra bassengkanten, og der jeg har sett for meg et elegant skjær, som et knivblad, ned i vannet, har det vel heller blitt elefant. Siden den sommeren jeg fylte 13, har jeg ikke prøvd en gang, for etter det har jeg hatt drukneangst. Da holdt jeg på å drukne uti Skjæran, heime i Romsdalen. Jeg svømte laaaangt ut, og da jeg var nesten helt inne igjen, tenkte jeg at jeg skulle hvile meg ved å stå på bunnen, og så var den bare alt for langt nede. Jeg fikk panikk, og kava og svelgte vann, og tenkte at nå dør jeg! Men så så jeg noen tangkvaser litt bak meg, som var festa til berget, og svømte litt tilbake for å ta tak i dem. Samtidig hadde farmor hoppa ut i vannet, og skulle redde meg. Og da jeg svømte feil vei, har det vært den store sannheten siden, at jeg var fra sans og samling og prøvde å svømme fra henne. Nå sier jeg det en gang til! Det var ikke slik.  Ja, ja, jeg lever, jeg lever ennu. Men er forferdelig redd for ikke å nå bunnen, så jeg går ut, og svømmer inn igjen. For vannskrekk har jeg ikke, bare drukneskrekk. Upraktisk nok, men... Stupe er det ikke snakk om, jeg har jo høydeskrekk også.Siden jeg har så rikt indre liv,  greier meg helt uten adrenalinkick Jeg trår vannet forsiktig langs land.

Men stupedama, det er hun på dropseska det. Hun  er elegant hun. Og så har hun badehette! Husker dere badehetta, slik den lugga når man skulle ta den på! Og så ble alle lyder halveis borte, akkurat som når man stikker hodet ned i et meierispann. Ja, for hvem har ikke gjort det? Mens jeg mimrer, husker jeg første svømmekurset jeg gikk på. Det var utpå "lærå", når det var fjære sjø, satt vi i sanda og laga svømmebevegelser med føttene. Trekanter. Det lærte jeg ikke å svømme av, men antakelig fikk jeg inn noen upraktiske unoter, for nå kan jeg bevege meg i vann, det er ikke det, men det blir mer elefant. Jeg har ikke framdrift. Da må jeg i tilfelle legge meg på ryggen og svømme, men kan man da kalle det framdrift?

Det jeg skulle ha sagt, er at stupedama er 50 år! Jeg synes det er verdt å feire, god design forblir god, og denne dama blir man bare glad av.

I am not a diver! I tried once, or twice, before the summer I got thirteen, but in stead of elegant, it became more elephant-ish, with a big, big splash, and a very red tummy. The summer I got thirteen, I stopped doing dagerous things in water, I became afraid of drowning after a near-drowning experience; I swam a really long distance out from shore,  then nearly back again, before  I got tired, and tried to rest by putting my feet at the bottom. But I could not, it was too long away, my head got under, I panicked, and swallowed a lot of water. After that, I have been terribly afraid of drowning, but I am not afraid of the water. So I will walk out as far as I can, and then I swim back again. Why I thougt about this to day? Because I saw this little pill box at the grocery's to day, and my memory started swimming back, as it often does, to my childhood days. The design on the box is 50 years, and good design stays good!

Viewmaster!

Hos farmor var det noen skatter, først platespilleren med LappLisa der hun sang og sang Barnatro, barnatro, til himmelen du er en gyllen bro, med hakk og sprak og det hele. Og så var det viewmasteren. Det lukta litt gresk kaffe av de må hjula med eventyrlige bilder. Gresk kaffe ja! Jeg tuller ikke. Litt gammelt papir har litt samme lukta som gresk kaffe, et olfaktorisk sammentreff. Noen av duftmolekylene er felles, antakelig. Ikke vet jeg. Men i alle fall, der satt jeg, og fikk ta frem dette amerikanske eventyret, og drømmen meg inn i en tredeverden uten sidestykke i norsk natur. Det var nemlig ikke norsk natur, det var amerikansk. Store trær, så store at det gikk an å kjøre en buss gjennom hull i dem, tror jeg. Kanskje. De var i alle fall store. Niagara falls. Som for ettertiden alltid får meg til å tenke på vår gamle Miele oppvaskmaskin, den vi arvet etter svigerforeldrene mine. Hver gang vi satte den på, var det unntakstilstand i heimen, som om vi hadde Niagarafossens mektige vannfall midt inne i stua vår. Alt måtte vente, all samtale forstummet. Nå tror jeg at jeg er på viddene igjen. Viewmaster ja, det er jo ikke så mye å skrive om det. Annet enn at jeg er så gammel at det var eventyrlig å få se på noe så fint. Det aller fineste var forresten bilde av fødselskirken i Bethlehem. Med alle de fine, gyldne lampene som hang etterhverandre. Nå skal jeg gå på jakt på nettet og se om jeg finner noen bilder som ligner...

There were some treasures at my grandma's (she is still alive, by the way, she reached a hundred years last november, and is now in an old peoples home) She had her grammophone, with a few records, and then she had her viewmaster. The paper around the reels had a faint smell of greek coffee. I am not kidding, old paper and greek coffee have send away some similar whiffs that reach my nose, an olfactorical coincidence. Well, anyway, I loved to put the reels into the viewmaster, and then come to a quite different world, mostly american. Niagara falls. Big, big trees, so big you could drive a bus throug a hole in the middle. But the most beautiful of all were the reel with pictures from the Nativity Church in Bethlehem. With all the beautiful, golden lamps in the Crypt..

Foto Richard Eriksen