Farvel du klamme fangekrog

Nå har jeg mer og mindre holdt senga i 10 dager, de siste er det vel riktigere å si at jeg har vært på sofaen. I dag tok jeg en liten tur her i nabolaget, været oppførte seg, og lyset var vakkert. Akkurat nå renner jeg ikke over av ord, det kommer en annen dag.

I have been in bed for ten days, to day I took a little stroll together with my husband. Weather was nice, not cold, and the light beautiful.

Bulldogger og kittekatter fra Japan

English text under the Norwegian
Jeg tror nesten jeg kunne ha brukt ei uke bare på Victoria&Albert i London. Høydepunktet var selvfølgelig utstillingen om Hollywoddkostymer, og utover det, hadde jeg ikke inntakskapasitet for så mye mer. Jeg hadde virkelig tenkt å gå og se Arts&Crafts- avdelingen, men det får bli til en annen gang. Like etter at jeg kom ut fra kostymeutstillingen, snublet jeg nærmest over den japanske utstillingen. Og etter å ha sett den utrolige samuraidrakten som dronning Victoria fikk av Tokugawa lemochi, den nest siste samurai, kom jeg over en virkelig morsom utstilling: Kitty and the bulldog: Lolita fashion and the influence of Britain . Se også link her

For noen år siden var vi med hele familien til Japan, først til Tokyo, og deretter til Nikkon. Jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så i et parallelt univers. Litt sånn som Donaldfantasiene jeg vokste opp med på syttitallet når det gjaldt bystruktur: man bygger i høyden, og det er gater i flere plan, rullefortau og trapper over en lav sko. Alt ser veldig vestlig ut, men det er utenpå. Det er så veldig lite vestlig, at hva vi enn gjorde, følte vi oss nærmest som aliens. Ikke vet jeg hvordan de føler seg, men i alle fall uttafor. Noe av det rareste var likevel ungdomsmoten, mange kler seg rett og slett ut. Det er ikke bare litt aparte, de går i kostymer, som de skal være med på The Mad Hatters Teaparty, eller noe sånt. Mest slående er den nærmest aggressive bruken av det søtladne. På bakrunn av disse opplevelsene var miniutstillingen utrolig morsom. Her viser man kostymer som er søtladen, glansbildeaktigge, dokkeklær, men så blander det seg mørkere elementer inn, fra punk og goth: The Bulldog. Jeg tok noen bilder jeg har lyst å dele. Utstillingen står fram til i april 2013, i den japanske avdelingen.

When in London some weeks ago, I spent quite a lot of time in V&A Museum. My first priority was The Hollywood Costume Exhibition, that was absoøutely brilliant, and left me with a fat smile on my face for the rest of the day.  (Almost, until my husbands will got strongest, and we went to "We will rock you", instead of "Singing in the Rain", but that was in the afternoon. )When I came out of this exhibition, with its own shop, I stumbled into the Japanese exhibition, and within  the japanese section, there was this rather weird exhibition :Kitty and the Bulldog: Lolita fashion and the influence of Britain. See also this link

We were to Japan some years ago, may be as long as ten years since, and I have never, ever felt that strongely to be in a parallell universe, it was as if I had fell down a rabbit hole. And curiousest of all were what seemed to be accepted as street wear. Many appeared to be dressed up for The Mad Hatters Teaparty. This miniexhibition explained why! If you are lucky, you can read the text, but best of all, visit V&A, Kitty and the Bulldog  will last to April 2013.

The Lolita style is turning back to japanese roots

I dreamt a dream of Gretna Green

Frykt ikke, det er en norsk versjon lenger ned. Men denne posten ble nærmest halvferdig i drømme, på engelsk, så hva skal en stakkar gjøre....

Whoever would do that, in our days, when marriage is not the serious matter it was before ? I can remember one morning I woke up hearing myself saying to myself: you have a deep inner life, Lise. (I do not know how this sounds in english, but I think you can understand the meaning) Well, I could have said that this night too,  when I in my dreams visited Gretna Green.

Oh no, I did not elope! I am happily married to my husband, and have been since far back in the twentieth century. I mean visited. I visited a visitor centre at Gretna Green, in my dream. The english, and the scots, are great at visitor centres. If there ever happened something extraordinary in the tiniest, most remote place, such as a gale causing a ship to land rather brutally, and all the seamen became wet on their feet, and a lady happened to come by, and pitied them in such a way that she took them home to her tiny, tiny cottage and cooked them some porridge, you can be sure that two hundred years later, as by some kind of natural law, a visitor centre would pop up, complete with cross-stich kits in the shop, an exhibition and scones with clotted cream to be had in the cafe. Or if they have a loch, and someone have seen a sea monster, or say they did so  , they will call her, the she-sea monster, Nessie and build her several visitor centres, with cross-stich kits and scones for the eager tourists.

I do not know if Gretna Green have visitor centres, single or plural, but I visited one last night. I am hospitalized, may be it is kind of The Singing Detective Syndrom? Anyway, the one I visited was rather simple. Small. With an over-eager guide wanting to tell me what I saw. Which I hate, even when dreaming , and I think I would have been both grumpy and rude, luckily I woke up before making a scandal. I woke up rather bewildered, why did I dream of Gretna Green. I once dreamt, mark dreamt as in dreamt , not wished for, that I was in Alma Ata. May be I have a hangup for allitterations?

If there are anybody out there wondering what kind of place Gretna Green is, just try the link. Over the years , since 1784, when Lord Hardwicke's Marriage Act came into force, a lot of young couple have come over the Scottish border to get married. The act allowed the parent of underaged to prevent there childrens marriages. As if that was something new! Well of course all you english know this, but you have to agree that it was a rather silly topic to make a dream over. .

Jeg ligger her på sykehuset og presterer å drømme at jeg er i Gretna Green! Jeg våknet mitt på natta og tenkte at dette, det var virkelig snålt. Og da hadde jeg allerede halvformulert et blogginnlegg, på engelsk. Jeg lurer på om det er et slags Singing Detective-syndrom. Hvis du ikke vet hva The Singing Detective er, får du google fyren. Og hvis du lurer på hva Gretna Green er, får du google stedet. Men jeg drømte altså ikke at jeg var ung og forelsket og adelig og ville gifte meg med sjåføren, slik yngstedattera, eller nest yngste i Downton Abbey gjør, eller tåpelige lillesøstera til Elisabeth i Stolthet og fordom akter å gjøre, bare forhindret av ridderen på den hvite hest, helten over alle helter, hele, nei ikke Asgeir, selveste Mr Darcy. Nei da, jeg gikk på Visitor Centre! De er store på det, over Nordsjøen. Hvis for eksempel et skip har møtt land litt brutalt ei mørk og stormfull natt, slik at mannskapet er litt forkomne, og det går ei lita kone forbi, og hun forbarmer seg over dem, og tar dem med til det bittelille huset sitt, og melker den bittebittelille kua si, og gir dem havregrøt og varm melk, da popper det opp et visitor centre der to hundre år senere, komplett med utstilling av den bittebittelillekua, korstingssett med garn av den samme, og kafé der du kan kjøpe scones med clotted cream, laget av melk fra en ku i tredevte slektsledd. Oj, her fikk jeg orddiare.

Altså, det var det jeg gjorde i Gretna Green. Gikk på visitor centre. Ja, jeg drømte det altså. Sært. Det var ikke noe særlig med det heller. Jeg vet ikke om det finnes. Og hvorfor dette stedet? En gang drømte jeg at jeg var i Alma Ata. Kanskje jeg har en greie med drømmer og allitterasjon?

Orla Kiely i Covent Garden

Det er mye jeg er glad i, jeg. Fugler, barn og dyr, men ikke klokka sju om morgenen, var det en som sa.  For eksempel er jeg temmelig glad i veskene mine fra Orla Kiely. Jeg er nå glad i alle veskene mine, jeg har ikke akkurat få, jeg samler i lader og dynger, og kaster sjelden. Når jeg vandrer over til de evige jaktmarker, eller forhåpentligvis over til de evige loppemarkeder, da blir det mye å dele etter meg. Mye å rydde opp i også. Jeg er ikke så sikker på at det er noen som vil ha eskene med lommetørklær, eller de ca 100 små bustete påskekyllingene. Men de får bare skille skitt og kanel, så blir det nok en del bra, tenker jeg. Og ikke minst altså veskene fra Orla Kiely.

Det var forelskelse ved første blikk, første gangen jeg så ei Orla Kiely-veske. Det var på Shine i Trondheim.  Så vidt jeg vet, er Shine, ved siden av Zalando,de eneste som fører Orla Kiely i Norge. Hun designer forresten ikke bare vesker  men møbler, tapeter og klær, ved siden av veskene. Shine tar ikke så ofte inn veskene, og heller ikke så mange i gangen, så de greier ikke helt å holde meg med dem. Jeg bruker dem til hverdags, og sliter dem ut. Enda de er veldig slitesterke, så ser de ikke så friske ut etter to år.

Derfor, da jeg var i London, måtte jeg finne butikken hennes. Jeg tror nesten det er flere i London, men jeg fant etterhvert den i Covent Garden: Jeg var ikke i selve markedshallen, men i gatene rundt. der var det utrolig mange kjekke butikker Særlig mange var det rundt Seven dials. Anbefales. Orla Kielybutikken var en åpenbaring av en veldesignet butikk, bare se bildene nedenfor.

I love a lot of things, and one of the things I really, really love, are my handbags from Orla Kiely. They are not easy to come by here in Norway, as far as I know, we can buy them only at Shine in Trondheim. The owner will only take a few into her shop, and last time, she forgot to tell me, even if she promised me too. I wear them unto treadbare, every day the year around. I needed a new one, and visited one of her shops in London when I was there last week. A wonderful shop, and I bought a really gem of a handbag there. I was thinking of using this bag for the more dressed up occasions, but I started to use it right away.
 I really liked the streets around Covent Garden, many nice shops to be found there, and much more interesting than Oxford Street.

I want a purse in purest gold, Santa, do you hear me?

Orla Kiely is known for her patterns

Nice handbags, but my dreambag is not one of those..

And here is my dream bag; Small Jeanie bag, I love, I love

Aldri for gammel for barnebøker

54-åring som elsker barnebøker, det er meg det! Ja, ikke typen lettvinte illustrasjoner og platte tekster, men  kunstneriske,  gode barnebøker for barn. Da jeg var i London nettopp, og vi var i museumsbutikken i Tate Modern, var det like før jeg gikk helt bananas, det var så mye vakkert og flott av barnebøker. Heldigvis har vi Amazon, det er bedre at postverket bærer bøkene hjem enn at vi må gjøre det selv. For å huske bøkene, tok jeg bilder. Disse vil jeg dele med dere nå.

Jeg har i mange år samlet på pop-up bøker, det har ligget nede en stund nå, men jeg tror jeg er moden til å ta det opp igjen, kanskje jeg bruker unnskyldningen at vi nå av og til vil få barnebarn på besøk. Eller forresten, nei, hun må nok bli ganske gammel før hun får se i disse bøkene.


Jeg minner om at jeg har blogglotteri, og gjett hva som er hovedpremien? Ja, nemlig, ei barnebok. Vær med på lotteriet da, den er så vakker at det nesten kan ta pusten fra en stakkars halvgammel dame.

I love childrens books. Oh, no, not all of them, not books with disrespectful illustrations and .... texts. I love the books that are written and illustrated with respect for children and their need to experience art, both in words and in illustrations. When I was in London last week, I had difficulties to behave like an adult, the wonderful books where in abundance. I photographed many of them , to remember them, and I have already ordered some of them from Amazon. You can win one of them in my bloglotteri, see here.

I have never heard about this edition before, you can find it at Amazon

A pop up book, you can get it here: 

                             

Ellers, jeg vil anbefale disse bøkene av Anneli Sundquist og Camilla Engman De er absolutt nydelige, og antakelig er det ikke lenge før de havner i postkassen min, de heller.

You can buy this book from here own website

Denne boka med illustrasjoner av Camilla Engman er utgitt på norsk hos MAGIKON

2-års-feiring for Bombalabla- blogglotteri/giveaway

English text below

Utrolig nok er bloggen to år, den 2. november 2010 skrev jeg mitt første blogginnlegg. Plutselig en dag begynte jeg å tenke på hvordan man gjør det når man skriver blogg. Så som tenkt så gjort, noen minutter etterpå startet jeg, og av alle ting skrev jeg et blogginnlegg om rødbeter. Ikke særlig kult, og relativt langt fra rosablogger. Når det er sagt, dagen etter at man har spist rødbeter, er det mye som kan ha tatt til seg rosafarge! Like kjapt bestemte jeg meg for navnet, det ble Bombalabla. Det er det dattera mi kaller meg, sånn litt på morsomt. Altså Bombala, og så er det blablabla fra Bombala da, sjø. Vel, i alle fall, jeg satte i gang, og veien blir til mens man går! Og du verden, så mange hyggelige folk man treffer på den veien. Utrolig nok hadde folk lyst til å lese hva jeg skrev! Ja, ikke det at jeg har mange hundretusener som er innom, men i skrivende stund har jeg til sammen hatt 37961 sidevisninger, dette er innlegg nr 350, og jeg har 64 følgere. Ikke verst, synes jeg!

Innimellom kjenner jeg en utrolig skriveglede, men jeg er ikke noe på veldig lange tekster , bloggformatet passer meg godt. Bloggingen har også gjort at jeg har gjenoppdaget gleden ved å ta bilder. I starten hadde jeg ikke godt nok kamera, siden har jeg skaffet meg både speilreflesk, og telfon med godt kamera. Iveren har dabbet av noe, og til tider har jeg behov for pause, og tar den. Men jeg kommer nok til å fortsette ei stund til. Ikke minst fordi jeg kommer i kontakt med så mange trivelige folk-dere!

2-årsdagen må selvfølgelig feires med selskap og gave. Da jeg og mannen min nylig var på Tate Modern i London, brukte vi lang tid i butikken der, og blant annet kjøpte jeg ei nydelig eventyrbok av Su Blackwell. Jeg er veldig glad i Su Blackwells papirkunst. Se tidligere blogginnlegg her.Videre et kjøkkenhåndkle. Dette har jeg lyst til å lodde ut blant mine kjære lesere.

I have been blogging for two years! One day in november 2010, I just started. I did not plan it, I just did it. My first blog was about beeths, can you imagine. I love them, I think that must be the reason. Since then,  I have written 350 posts, have had 37691 visits,  I have 64 followers on my blog. At first I wrote only in norwegian, but as time went by, I actually got asked to write an english version too, and that opened up for a lot of blog friens abroad too. I want to celebrate the day with sharing some gifts I bought at Tate Modern last week. The first is The Fairy-Tale Princess by Su Blackwell. I love her work, and the book is a gem. I also want to give a tea towel from mibo, see below.

The Fairy-Tale Princess by Su Blackwell

From inside the book

Tea Towel from Mibo

Her er reglene:

1: Du deltar i selskapet ved å delta i konversasjonen ved å kommentere nedenfor.
 Kanskje har du tips til hva jeg skal skrive om?  Ok, da blir det et lodd.

One ticket if you comment under here, for example can tell me what you like about my blog. (i.e. if you like it)

2. Lenke på bloggen din gir to lodd. Link on your blog, two tickets. A small picture under here.

3. Jeg liker følgere, men det får du ikke lodd for. Det er bursdagsgave til bloggen det! No ticket for becoming a follower, but it would be a nice birthday present for my blog. 

Trekning 30. november/ finished 30th of Novembre

Tilbake fra London

Allerede hjemme igjen fra London, full av opplevelser! Hvor skal jeg begynne? Bare å være der, bare å gå blant så mye folk, helt fantastisk. Jo da, jeg liker skogens lune ro, jeg elsker den. Jeg liker bølgeskvulp og rasling i gress og sommerfuglvinger. Jo, jeg tror faktisk det er mulig å høre dem.  Men du verden, jeg liker storbyer også. Støyen, bråket, sirener, alt folket målbevisst hit og dit, nesten som maur. Alle butikkene, alle teatrene, alle pubene. Forresten, er det mange puber igjen i London tro? Når jeg tenker meg om er det ikke mange som kaller seg pub, da må de ha rom til leie, og da gir det vel større uttelling å hoppe over pubbenevnelsen, og heller kalle seg The white swan, eller ditto hart eller horse. Hm, der sporet jeg av.

Husbonden var på konferanse, så jeg hadde London for mine egne føtter i to dager. Og det fikk jeg føle,  jeg var overmodig nok til ikke å ha joggesko. Følte meg nærmest som Havfruen, hvert fjed smertet.  Og jeg gikk meg hit, og dit, og ikke minst vekk. Men da var det bare å spørre noen om veien, det var ingen som så vekk og ikke tok seg av en stakkars forfjamset norsk turist.

Jeg har stor forståelse for at du ikke orker å lese lenger, men jeg bare må skrive, det er ei slags kløe, tror jeg. I forveien hadde jeg sett for meg at jeg skulle på opera, eller i det minste en klassisk konsert, men husbonden og jeg har ikke akkurat samme musikksmak, det ble We will rock you! Jeg led litt til å begynne med, men så ble det etterhvert fantastisk artig. Dessverre satt vi nesten lengst bak, og jeg ser dårlig, så det ble litt sånn avstandsopplevelse, men lyden var ikke det. Av og til var jeg gammel dame, og satt og holdt meg sånn halvveis for ørene. Ikke på grunn av musikken, men styrken i den. Følte at det nærmest gikk hull på trommehinnene. 

 Victoria& Albert ble besøkt intet mindre enn to ganger, for den første gangen fikk jeg ikke komme inn på den fantastiske utstillingen de har om .Hollywoodkostymer. Andre gangen gikk det bedre, den er en sann svir! Bare den alene var verdt turen til London. Her har jeg i levende live, hadde jeg nær sagt, og til og med sa jeg det, sett kjolen som Marilyn Monroe hadde på seg da hun stod over varmerista. Jeg har sett Keira Knightley sin drøm av en grønn kjole fra Atonement, diverse Queen Elisabeth-kreasjoner, Indiana Jones-habitten, Eliza Doolittle, og selveste skoene til Judy Garland fra Trollmannen fra Oz. Fantastisk flott, også rent teknisk. Jeg tror jeg brukte to timer der inne. Så det ble bare en liten sveip på resten av museet, en liten Japanutstilling, bare. Ja, og så en moteutstilling. Og museumsbutikken krevde også sin time, minst. Jeg tror jeg får si fortsettelse følger. Det blir nok minst et innlegg til.

I am home again from my trip to London. I had some wonderful days together with my husband. I am a nature lover, I really love the quiet forest and all that, but the bustle of a big city, oh yes, I love that too! I love the buses, the cars, all the people going here and there and everywhere! The shops, the shows, the museums! There are so much to do, so much to see!

My husband was on a conference, so I had the days for myself. I spent a lot of time at Victoria&Albert museum. They have an absolutely joyous exhibiton there now; Hollywood costumes! When I came there the first afternoon, the tickets were all sold out, but I bought one for the next morning. Oh, happiness, I loved it all, even the shop at the end of the exhibition. I could almost touch, but only almost, actually doing it was strictly forbidden, The Marilyn Monroe dress (you know, the white one), the Breakfast at Tiffany dress, Indiana Jones´\outfit, The catwoman`s and Judy Garland`s shoes from The Wizard from Oz. And many, many others. I highly recommend it, if you are in London. Or if you are not, go there! It will be on until 27 January.  I am not finished with London, or blogging about my trip. More will follow.

From Victoria &Albert