Harens år

Arto Paasilinna har skrevet en nydelig liten bok om redaktøren Vatanen som stiger ut av bilen sin for å se hvordan det går med en hare han har kjørt på, og så følger han likeså godt etter den. Haren hadde brekt beinet. Vatanen greier ikke å la den klare seg selv, men må sørge for at den klarer seg. Slik begynner et år helt annerledes enn alle de år han har levd til nå, året med haren.  Ikke bare går han ut av bilen, han går ut av sin vante tilværelse også. Han nærmest rømmer fra jobb og familie.
 

 Paasilinna gjorde igrunnen det samme. Han solgte båten, kjøpte seg ei hytte og skrev "Harens år" på tre måneder. Boka ble en kjempesuksess, og er oversatt til mange språk. Den passer like godt til store barn som til gamle damer, og alle i mellom, i alle kjønn (eller heter det begge?)

Blant 
Paasilinnas største suksesser er Kollektivt selvmord, De hengte revers skog, og Giftkokersken, i tillegg til Harens år. Han skriver de mest hylende morsomme tekster, i det største alvor. Det er det som er suksessoppskriften. Han omhandler alvorlige tema, som for eksempel det å ta oppgjør med sitt liv og måten man lever på i Harens år, til selvmord i Kollektivt selvmord. Det sies at selvmordsraten gikk ned i Finland det året boka kom ut for første gang. Jeg anbefaler Paasilinna på det sterkeste. Også de som ikke orker å lese tykke bøker har glede av forfatterens bøker, de er så absolutt overkommelige.

Paasilinna skriver om livets alvor. Det er ikke noe tull. Og derfor tuller han. Som de (vi) sier i Namdalen: Bærre flir dokk, men gråten deinn tek meg. Og så kan man si det omvendt, for som Piet Hein sier:

Den som kun tar spøg for spøg
og alvor kun alvorligt

Han og hun har faktisk fattet
begge dele dårligt.