Men bamsen min får du aldri

Det var jeg som arvet det fineste etter tante Marit! Jeg arvet gyldne barndomsminner, og i tillegg bamsen! De fleste, i alle fall på min alder, har hørt prøysenvisa om tivolibamsen som bodde i et gråpapir på et loft. Dette var søskenbarnet, så å si.

Tante Marit hadde vært på tivoli eller basar eller noe lignende, og så vant hun altså bamsen. Barnløs som hun var, var det altfor mange barn hun kunne ha gitt den til, så det gjorde hun ikke. Den bodde i plast, med tynn l, inne på kottet. Plasten var helt myk etter alle gangene den ble fjernet. Jeg trodde at jeg var den eneste som bad om å få se på den, men det viser seg at nesten alle barna i slekta gjorde det.Prosedyren var som følgende: Tante Marit, kan jeg få se på bamsen ? Tante Marit svarte;"jaa, de fe væl bli ei rå mæ di", og så gikk vi på loftet, ho åpna kottdøra, og der inne satt han og venta på meg. Av med plasten med tynn l, og så; o lykke stor, jeg fikk holde verdens største bamse, beina nådde faktisk nedom knea mine. Hvis jeg bikket på den, sa den øhhhh-øhh. Den var god å holde i, men kunne ikke lekes med. Inn i plast igjen, og så var det å vente til det var passende lenge siden sist, før jeg spurte igjen.

Alle var glade i tante Marit. Hun var en verdensmester i å se alle. Jeg tror at alle trodde at hun likte akkurat deg aller best. Og så arvet jeg bamsen. Den bor ikke i plast lenger, den sitter på svigermors gamle barnestol i huset vårt i Meråker, og den har dessverre bare selskap av mus og slikt når vi ikke er der. Det hender at jeg setter fram ei flaske akevitt og et glass til ham når vi drar,enda han kommer fra et strikt avholdshjem, og jeg synes nesten det har minket litt av og til. Noen ganger insisterer han på å sitte i kjørehjelmen jeg arvet etter Margrethe E. Han leker flyverbaron fra første verdenskrig.

Jeg har gjort det klart for mine barn, de kan gjøre hva de vil med det jeg eier når jeg er borte, men de får ikke selge bamsen. Den skal ikke til fremmede! Det vil den ikke like!