I Eventyre

E'n obergeli djup, sjøn utpå her? spurte Odin*, men jeg kunne ha spurt det samme. Ja, deinn går over høuvve på deg ja gut, svarte Bendik i Spelvika, og det kunne godt han Alfred  ha svart også. Jeg og Reidar slo ofte av en prat med han Alfred, der han satt på tynna si attme naustet og bøtte garn. Kledd slik gammelgammelt folk var, i ull fra topp til tå, på den blankeste sommerdagen. Vi såg opp til han Alfred, kanskje fordi han såg oss?

Han gikk aldri fort, han Alfred. Hendene på ryggen, lange, seige steg, fra huset, til butikken, til naustet, og så begynte runden igjen, med en båttur på sjøen innimellom. På butikken kjøpte han skråtobakk, og så gikk han , tygde skrå, og spøtta, og traff han folk, så kom det et Go dag! Vi gjorde likedan,  gikk på butikken til Siggen og kjøpte lakriskarameller, fem øre stykket. Togg lenge, og traff vi da på Alfred åvom bedehuset, spøtta vi, og sa Go dag, Alfred. Go dag, ja, sa han og gikk videre med lange seige steg. Vi gikk videre den andre veien, litt karavolne i gangen, med hendene på ryggen, med lange seige steg, var voksne.
Vi, og så'n Alfred.

* I Eventyre, av Olav Duun