Han gikk aldri fort, han Alfred. Hendene på ryggen, lange, seige steg, fra huset, til butikken, til naustet, og så begynte runden igjen, med en båttur på sjøen innimellom. På butikken kjøpte han skråtobakk, og så gikk han , tygde skrå, og spøtta, og traff han folk, så kom det et Go dag! Vi gjorde likedan, gikk på butikken til Siggen og kjøpte lakriskarameller, fem øre stykket. Togg lenge, og traff vi da på Alfred åvom bedehuset, spøtta vi, og sa Go dag, Alfred. Go dag, ja, sa han og gikk videre med lange seige steg. Vi gikk videre den andre veien, litt karavolne i gangen, med hendene på ryggen, med lange seige steg, var voksne.
Vi, og så'n Alfred.
* I Eventyre, av Olav Duun
God morgen Lise!
SvarSlettTakk for veldig hyggelig kommentar hos meg. Det setter jeg stor pris på. Det stemmer det at innlegget kom veldig sent. Men klokken på bloggen den "lever i sin egen tid". Jeg klarer ikke helt å få stilt den inn til riktig tid. Hm. Vet du hvilke taster man skal trykke på da? Ha en fin dag. Vi kommenteres.
Stilleben
Jeg ser det for meg, og kjenner luktene av lakris, garn og skråtobakk!
SvarSlett