To the Lighthouse - Til fyret

Endelig fikk jeg gjort det! Jeg har begynt gang på gang,kommet langt ut i boka også,  men ikke kommet inn i rytmen , tror jeg. Ja, for det er noe med rytmen til Virginia Woolf, enten må du være med på den eller så er du så i utakt at det er vanskelig å finne ut av det, og få noe ut av det også. Men denne gangen; denne gangen har jeg kommet meg inn i To the Lighthouse. Og det er en fantastisk leseopplevelse.

Jeg har skrevet om det før, (her) at når vi forteller en historie, eller når det skrives en bok, så er det ofte strengt kronologisk. En start, et hendelsesforløp, og en slutt. Men i hodene våre er det jo ikke slik, vi , eller i alle fall jeg, og  Mrs Ramsay, har alle tider i oss på en gang, og mange plan i virkeligheten på en gang. Både det dypt eksistensielle, kanskje, nå skal jeg ikke skryte på meg noe, og det helt timelige; jeg må huske på å kjøpe oppvaksmiddel. Begge deler kan være inne i hodet omtrent samtidig. Det er en bevissthetsstrøm, A Stream of consciousness. Denne fortellerteknikken har nok vært latterliggjort, og jeg tror heller ikke at det ville passe til alle bøker, men  Virginia Woolf er en mester her. Hun er utrolig flink til å skildre stemningene, det usagte, følelsene mellom personene, det dypt menneskelige.

Detalj Fisker, Anne-Tove Huse, for hele bildet se her

Noen skildringer er utrolig vakre;
Mrs Ramsay sitter ved middagsbordet, og hører de andre snakke, uten helt å høre på dem:
"Now she need not listen.It could not last, she knew, but at the moment her eyes were so clear that they seemed go round the table unveiling each of these people and their feelings, without effort like a light stealing under water so that its ripples and its reeds in it and the minnows balancing themselves, and the sudden silent trout are all lit up hanging, trembling. So she saw them; she heard them; but whatever they said had also this quality, as if what they said was like a movement of a trout when, at the same time, one can see the ripple and the gravel, something to the right and something to the left; and the whole is held together.

Dette minner meg om diktet De voksnes fest av Andre Bjerke, som jeg alltid har vært veldig glad i; barnet som ligger i senga si, og hører lydene fra de voksne som konkylielyder.