Stavangerflint

Noe av det fineste som har blitt laget her til lands for vanlig folk til hverdagsbruk, og litt finere også, er laget på Stavngerflint. Og det fineste av det fineste, er laget av  Inger Waage. Jeg har samlet i mange, mange år, og har nå ganske mye. Disse skålene står likevel i enn særstilling; Den øverste og den nederste er i såkalt signert kunstflint.Og den nederste har sin helt egne lille historie; da vi vokste opp, var det to par av mamma og pappa sine venner som vi trodde var tante og onkel. De oppførte seg sånn, og vi så de så ofte. En kort stund før tante Astrid og onkel Per begynte å slite med helsa, var tante Astrid forbilledlig framsynt og fikk det for seg at de skulle selge huset og det meste av innboet, og flytte inn i ei lita enkel leilighet. I den forbindelse kom hun til meg med denne lille skåla og ville at jeg skulle ha den. Jeg ble så glad! Den øverste har jeg kjøpt på en bruktbutikk. Og de små er egentlig ikke skåler, men kuvertaskebeger. De ble brukt som det da jeg var barn. Foreldrene mine hadde to slike, så da jeg kom over akkurat likedane på loppemarked, behøvdes det ingen overtaling.

Gøyalt leketøy

Jeg ble født på slutten av femtitallet, og begynte på skolen i 1965. Landet var i startgropa på ei enorm velstandsutvikling, men den hadde knapt startet da jeg ble født. Det var knapt med penger, og det var ikke så mye å få kjøpt for dem heller. Dette gjaldt mer og mindre alle! Man laget alt selv, til og med lekene. Nå har jeg vært i skattekista mi og sett på handarbeidsbøkene mine. Mange av dem har jeg arvet etter svigermor. Jeg tviler på at jeg noensinne kommer til å lage noe av det, men jeg synes de absolutt har kulturhistorisk interesse. Til og med tittelen har noe historisk over seg; det er vel ingen som sier gøyalt lenger? Det blir like Donaldsk som saft-og-vann (sorry østlendinger, men der synes vi dere er komiske).Er det noen som har lyst på et mønster, kopierer jeg gjerne opp!

Bloggeproblem igjen; Når jeg er følger til noen, vil de ikke ved å trykke på profilen min, se at jeg har en blogg. Men på profilen mn står det tydelig og klart. Er det jeg eller blogger som har gjort noe feil?

Sett en fugl på det- put a bird on it

Mange i bloggeland har vel sett den morsomme videoen Put a Bird on it. Den er morsom, for den treffer så til de grader spikeren på hodet. Det er fugler på omtrent alt nå til dags. Men er det rart da? Det er utrolig vakre skapninger, stort sett. Da jeg leste Stillebens innlegg om fugler, ble jeg så inspirert at jeg måtte lage et jeg også. Hermekråka!

Saken er den at jeg har mye her i huset med fugler på. Og først og fremst og sist og ikke minst er det gardinene. There are put birds on them, absolutely. Rent bortsett fra barn nummer to, er det ikke noe jeg har strevd mer for å få enn akurat fuglegardinene mine.Ja, våre, nå da. Det begynte med en liten notis i svenske Femina, og mønsteret var laget av Ulrica Hydman-Vallien. Antakelig var det rundt 20 år siden. Jeg var helt betatt; disse må og skal jeg ha, tenkte jeg. Det tok meg nærmere to år, tror jeg. For det første måtte jeg overtale husbonden, jeg tror han syntes de var stygge, eller i alle fall rare. Og i motsetning til meg, er han ikke så glad i det rare. Det tok et års tid, uten at han var helt overbevist. Så var det å prøve å skaffe dem. Ikke lett, min vanlige gardinskaffer, DeCora, hadde ikke prøvegardin, men hun fikk tak i en lite halvmeter, langt om lenge. Det var ikke så mye å gå ut fra, men hun hadde fått vite at på Alnabru i Oslo, i et forretningsbygg der, skulle gardinen henge, dog i en annen fargesammensetning, blå i stedet for grønn. Så neste gang vi var i Oslo med bil, dro vi ut til Alnabru, og vi fant bygget. I ren utmattelse, eller om han til slutt syntes de var pene, sa han at jo da, jeg kunne godt bestille dem.



                   

Og siden har de hengt der! Jeg skulle ha tatt et bilde av hvordan vinduene er med gardinene dradd fra, men det lar seg ikke gjøre. Husmødre i alle land vil gå i sjokk. Grønnfargen bke dessverre litt for grå.
De minner meg figurmalerier i rosemalingstradisjon. Og jeg blir ikke lei. Det hender at jeg henger opp noe annet rundt juletider, noe som er litt lunere. Men vis meg den gardinen som kan slå disse, sier nå jeg!

Krim, i valsetakt

Jeg tror vel ikke mange vil protestere når jeg sier at jeg er et lesende menneske. Jeg er nesten nevrotisk når det gjelder bøker. Når jeg nærmer meg slutten av ei bok, blir jeg kjempestresset hvis jeg ikke helt vet hvilken bok jeg skal lese etterpå. Jeg kjøper derfor inn store mengder bøker, slik at jeg skal ha å velge i når jeg nærmer meg slutten. Problemet er at jeg etter en stund glemmer hvilke bøker jeg kjøpte for la oss si et halvt år siden. Det var ei bok jeg gledet meg slik til, at jeg stadig skjøv den framfor meg, som ei annen skyvepølse, men gradvis glemte jeg den. Kanskje jeg begynner å bli gammelt folk.

Som dere skjønner , har jeg lånt bildet. Se her

Utvelgelsen er heller ikke så enkel. Det er her valsetakten kommer inn; tung, lett, lett er som de fleste nordmenn, hvis de har fulgt med i den ene timen det ble undervist i vals, vet ; det er valsetakt. Tung; en saklig god roman, vanligvis. På to lette kommer for eksempel to krimbøker. Krimbøkene er ute i litt hardt vær for tiden. Det har jeg fått med meg. Til og med krimforfatterne mener at det skrives for mye, og for dårlig, krim. For mange gale massemordere. Kan ikke være mer enig. Men krim har ett stort fortrinn; det er ikke mye litteratur som sier mer om samfunnet handlingen foregår i, enn nettop krim. Til og med krim med historisk handling, med det forbehold at det blir drevet skikkelig research, vil si mer om en historisk periode enn for eksempel mentalitetshistorie skrevet av faghistorikere. (ert,ert, alle historikervenner)

Når jeg har vært utenlands, eller kanskje til og med før jeg drar, leser jeg krim med handling fra landet. Akkurat nå leser jeg islandsk krim, Arni Thorarinsons Heksens tid, og merker at det er en stor fordel at jeg har vært der. Samtidig kan boka gi meg en mye dypere innsikt i landet. Den er veldig interessant fordi den skriver om tiden da landet var i ferd med å nå paradisiske tilstander, og skulle bli et økonomisk drømmeland. Boka er gitt ut i 2005, og blir derfor ikke skrevet i etterpåklokskap. Tvert i mot, den er meget kritisk til utviklingen. I nyhetene blir islendingene fremstilt som naive, og selvfølgelig er de ikke det. Som en drosjesjåfør sa til oss, This is not something that happened, this is something they did!


Av hiistorisk krim vi jeg anbefale :Steven Saylor, med sin Roma sub Rosa serie. Han greier å levendegjøre det romerske samfunnet på en utrolig fin måte. De første bøkene bygger han på Cicereos egne referat fra rettsaker, slik hans skriveslave Tiro skrev dem ned. Så har Saylor bygd historien rundt.
Jeg vil også anbefale bøkene til C.J. Sansom og hans bøker om den pukkelryggede advokaten Shardlake. Henrik den VIII's England er rammen. Jeg har lest alle, og trommer utålmodig med fingrene mens jeg venter på neste. Jeg tror både Sansoms og Saylors bøker er oversatt til norsk.

Når det gjelder italiensk krim, er jeg avhengig av Donna Leons bøker om inspettore Brunelli . Hennes helt  lever i Venezia, og rent bortsett fra krimmen, er det veldig hyggelige bøker. De er ikke særlig dype, men ærlig og greit blir de ikke påstått å være det heller.
Fra Great Britain vil jeg virkelig anbefale Ann Cleeves The Shetland Quartet. Disse skal også være oversatt, tror jeg. Jeg har vært mye i Skottland, men aldri på Shetland. Gjett om jeg har lyst til å dra dit, etter å ha lest disse bøkene!

Når sant skal sies, reiser jeg mye, men jeg drar veldig ofte tilbake der jeg har vært før. Så i praksis blir det bøker fra GB og Italia jeg leser. Og jeg har på lager et par krim fra Tyrkia. Er det noen som har polsk krim å anbefale? Eller tysk?

Gelato, ekte italiensk iskrem

Jeg skjønner ikke, men denne har blit lagt i utkast. Jeg har vitterligen publisert det fra før:

Italienerne elsker is! De spiser og spiser og spiser is. Kjeks eller beger, mange smaker, stort utvalg. Men kvaliteten varierer, fra den mest utsøkte hjemmelagede til trasig dusinvare. Hvordan skal vi skille gull fra gråstein? Klinten fra hveten? Et råd jeg har hørt, og prøvd ut er dette: se på bananisen. Er den knallgul, er den smaksatt med kunstig smak, er den hvit, er den smaksatt med banan.  Som om! Det stemmer ikke i det hele tatt. Kanskje det gjaldt en gang, men så fant man ut at dette var rådet som ble gitt. Vi gikk etter banantesten, og fikk is som var så fæl at vi bare måtte kaste den.

Nå har vi knekt koden! Det er bare å følge køen. Motsatt vei. Follow the dots, de fornøyde isspiserne, så kommer du fram til kilden. Så er det å stille seg i den lange køen. Er det ikke kø, må du bare gå. Da er ikke isen god nok! En gang var vi i Coccinata, i Piemonte. Byen så ut som en iskrem med strøssel på; bebyggelsen på toppen, og vinmarkene rundt om. De hadde det mest enorme isutvalget jeg noengang har sett. Bilene kom langveisfra, det var en evig strøm, og det lille torget var fullt av isspisere. Og god, det var den!

Dette bildet har jeg lånt fra nettet

Heldigvis, eller uheldigvis, for den som vil prøve å holde en slankere linje, får man nydelig italiensk is her i Trondheim også nå. Sjekk Cielo på Solsiden. (Og her har det skjedd underlige ting, dette har jeg jo publisert for lenge siden, men så har det bare blitt kastet inn i utkastboksen igjen)

Gelato, italian icecream.The italians are eating their gelato all the time. Some of it is delicious, some of it is well, not far from bad. How can we know who are selling the great ice, and who is not? I once heard an advice: look at the banana icecream. If it is greyish, it is handmade, and the taste is from real bananas. Is it yellow, then it si not made in the small little family icecreamshop at all. I followed this advice, and got icecream that tasted so bad I had to throw it away.But know we have solved the riddle. Follow the crowd, look for the coda per il gelato.Follow the queue the wrong way, look at the smiling , icelicking faces, follow the dot, and you will find the source.

Gamle bøker- Ny kunst

Noen ganger blir jeg helt betatt av kunst jeg ser. Et liv uten litteratur, kunst og musikk (som alt er kunst selvfølgelig), ville ha vært veldig trist. Akkurat nå er jeg betatt av kunst av papir.  Det  at det er så skjørt, tilsynelatende i allefall, gjør det ekstra interessant. Det forgjengelige blir så tydelig .
Ekstra spesielt blir det kanskje når man bruker bøker, som Su Blackwell  gjør. Av gamle, utleste bøker, bøker som ingen bryr seg om kanskje, lager hun nye skatter. Bokskatter. For oss som er glad i bøker, og har lært oss å behandle dem pent, ikke brette eselører, ikke knekke opp i ryggen, er det nesten med litt skrekkblandet fryd man ser hva for eksempe Su Blackwell gjør med bøkene. Hun lager den vakreste, mest eventyrlige kunst du kan tenke deg! Jeg er veldig glad for at hun lot meg skrive om kunsten hennes!

1. The Ice Queen
2. Out of Narnia
3. Little Red Riding Hood
4 . Pandora opens Box

English summary: Old books- New Art
There are many artist that uses paper as their main material. Its  brittleness, at least seamingly, makes it interesting. There are a lot of artists that use paper, but not so many of them use books. They make book sculptures.Su Cromwell is one of those. From old, discarded (I hope) books, books that nobody care about any more, she makes new, wonderful  book gems. She has kindly allowed me to feature her work. Thank you!

Bloggfavorittaward fra Tonje Dagdrømmer

I dag var jeg helt sikker på at jeg skulle komme meg på jobb, selv om jeg er syk. Men akkurat i det jeg prøvde å stå opp, fant jeg ut at det skulle jeg ikke nei. Utrolig hvor mye friskere man er så lenge man ligger. Så det var bare å begynne på nok en trøstesløs hjemmedag. Sa jeg trøstesløs? Stemmer ikke! Da jeg endelig hadde kreket meg over fra senga til yndlingshjørnet i sofaen min, og slo på knedebe'n, der så jeg at Dagdrømmeren hadde lagt ut et nytt blogginnlegg. Hun hadde fått en bloggaward, og så skulle hun dele ut til tre andre. Og så var jeg en av de tre!

Det var nesten bedre enn hostemedisin! Følte meg bedre  med en gang.  Tonje i bloggen Dagdrømmeren skriver om meg at jeg skriver om alt og ingenting på en bra måte, og med basis i god fortellerkunst! Jeg føler meg virkelig beæret. Og det er jo det jeg gjør, jeg skriver om de tankene som flyver rundt og for et øyeblikk slår seg ned i hodet mitt. 
Jeg setter veldig pris på bloggen til Tonje. Ta en titt, om du ikke kjenner henne fra før.(se koblingen over, like under bildet)

Og så er det meningen at jeg skal gi den videre til tre andre. Og det er jo ikke så enkelt. Siden det er så mange der ute. Nå er det jo millionvis av blogger jeg ikke leser, selvfølgelig. Og mange jeg bare gløtter innom i full fart via googlereader. Og så er det de jeg allerede har gitt en award til, de får ingen pris denne gangen.
Det var for eksempel Katrine med sin Magifabrik. Det er akkurat det hun gjør, hun bedriver magi. Bildene hennes har jeg laget flere blogginnlegg om, se for eksempel her og her. Den prisen fikk jeg forresten av Eirin, som jeg alltid setter pris på å lese. Og blant andre fikk også Portofritt og Vestablikk pris.

Men nå skal jeg prøve å finne tre nye, og jeg tror ikke det skal være vanskelig. Jeg vil gi dem til bloggere som ikke er så store, men har mye å gi:

1.Den første går til Demie med bloggen Paraphernelia. Hun er gresk, men flyttet etter kjærligheten til Norge. Hun skriver om alt som opptar henne, situasjonen i Hellas, ting som inspirerer, alt mulig. Noen ganger på engelsk, noen ganger på norsk. For noen dager  siden fortalte hun en utrolig rørende historie fra barndommens Hellas.

2. Den andre går til Stilleben med bloggen med samme navn. Kanskje jeg liker henne  så godt, fordi hun er litt som meg. (same, same but different) Lar assosiasjonene fare avsted med henne. Så tar hun nydelige bilder. Nå har jeg ikke sett noe fra henne på mange dager, og merker at jeg savner det.

3. Den tredje blir i denne omgang  Anne-Lise Johnsen, med bloggen med samme navn. Jeg liker det hun gjør, og det hun skriver.  Og jeg må le hver gang jeg ser bildet på toppen av bloggen hennes. Dette fantastiske kunstverket minner meg om vår hverdag, med husbonden stort sett oppe i et fly. Follow the dot, så finner du fyren..

Over bekken etter vann

Jeg kan ikke for at hodet mitt er skrudd sånn sammen, kanskje det finnes en diagnose? I alle fall, jeg kan ikke si bare "over bekken", hele regla kommer. Over bekken etter vann. Og til og med en fortsettelse som jeg leste en gang; over havet etter mann. Det var ei såkalt ungpikebok som det hette det, i forrige årtusen,da jeg var ung og verden var uskyldig, og kjærlighetsromaner endte med at de to så hverandre dypt inn i øynene og lovet å danse på roser sammen resten av livet, og rakt inn i evigheten, for den del. Nå vaser jeg meg bort igjen.

Jeg skulle bare fortelle at hver dag, når jeg går på jobb, og kameraet nesten tilfeldigvis er med i veska mi, og jeg går over brua like før Dragvoll, så tar jeg bilde av bekken. Jeg tenker ofte på det at når noen spør; hvordan har du det, svarer man kanskje; jo det er jo det samme. Jeg tror at det nesten aldri er sant. Det er aldri det samme. Heller ikke bekken er den samme, panta rei, den er aldri den samme. Om ikke annet er det annet vann. Men omgivelsene rundt skifter også. De siste fem månedene for eksempel...

Det ser ut til at jeg mangler overgangen mellom fargeløs vårvinter og grønn vår, men det var bare ei glipe i tiden på ca fem minutt, så jeg rakk ikke å ta bilde av det.

Ikke helt på høyden

Jeg er ikke helt på høyden i dag, så jeg orker rett og slett ikke å være positiv. Det blir for slitsomt i tillegg til alt. For det første så er jeg forferdelig forkjølt. For det andre virker ikke nettleseren min, og for det tredje? Jeg vet ikke helt? Alle gode ting er tre. Kansje alle trasige ting bare er to? Jo, det tredje er at profilen min ikke virker slik at jeg får skrevet kommentarer. Så dere som evt. hadde håpt på en sleivete kommentar fra meg i dag, får det ganske enkelt ikke. Hvis det ikke plutselig skjer et under.

Det har i grunnen vært slik i hele dag. Jeg kom meg ikke inn på nettbanken på jobb, og heller ikke i regnskapssystemet. Kanskje det er et virus som virker på alt? Jeg greier å tyne ut av meg noen ord, det skal jeg ha. Merkelig nok snakker jeg ikke i søvne.

I går var det forresten en rekord på bloggen min; jeg hadde 100 besøk. Det synes jeg i alle fall var positivt.Da skal jeg finne et bilde, og så skal jeg krype under teppet igjen.

Her var vi på høyden. Og ser ned på Como. Litt disig var det, men jeg var på høyden!

La dem spise kake!

Dette sitatet er tillagt Marie Antoinette. Hun skal ha sagt dette da det ble klaget på at hoffet brukte opp statsfinansene på luksus, mens de fattige ikke hadde brød en gang. La dem spise kake, skal hun ha sagt. Det er visst en historieforfalskning, men var nok på sitt vis sant likevel. Overklassen hadde nok ikke særlig forståelse for hvordan det var å mangle mat.

Men i alle fall og hvorom allting er, jeg har vært i konfirmasjon. Gutten til minstesøstra mi ble konfirmert. Husbonden  lovte å bake kransekake. Det gjør han alltid når han blir invitert. Det gjorde han. Men gjett hva som lå igjen i fryseren da vi var kommet halveis på veien sørover? Riktig, kransekaka. Vi kom på det da vi var på Oppdal, heldigvis fikk vi kjøpt der.

Nå er vi romsdalinger, søstra mi og jeg og resten av familien, bortsett fra på morsida da, for der er det namdalinger. Bra blanding. Når det er selskap, blir det voldsomt. Jeg tror bearlagtradisjonen sitter igjen. Når det er selskap, hjelper vi til alle, og tar med sin spesialitet til kakebordet. Det skal ikke være nok. Det skal være mer enn nok, det skal være overflod. Det har hendt at jeg har vært pinlig berørt i bryllup på andre kanter av landet, hvis det er lite kake. Som sagt, husbonden pleier å ta med kransekake. Farmor hadde alltid med Verdens beste, og sitronkaka si, og så videre, og så videre. Og for sikkerhets skyld baker man selv, og kjøper noen digre poser twist, kanskje. Det skal være nok. Her ser dere kakebordet i går i konfirmasjon.

Til opplysning, vi var ca 40 personer. Stor lukket valnøtt, bløtkake med sjokoladekrem, ostekake, to oreokaker, vanlig bløtkake, ritzkake, kransekake, suksessterte, sherryfromasj, gele, hjemmelaget karamellpudding, pavlova, charotte rousse og kringle, som ikke vises på bildet. Det ble nok. Mer enn nok, akkurat som det skulle! Slik holder romsdalinger selskap. (og sunnmøringer, og nordmøringer også selvfølgelig, og egentlig gjør trøndere det også, i alle fall nesten så gale..)Noen flere?

Huset med de blinde vinduene

Dette huseet har vi kjørt forbi i årevis, vi har sett det har blitt pint til døde. Først ble det fraflyttet, så ble ei rute knust, så mange. Nå står det  helt blindet, og nesten dødt! Det er ikke bare slik at folk trenger hus, hus trenger også folk. Uten levende liv i et hus, vil det dø. Det er ikke nok med mus.

Vi tenkte på at vi skulle ha adoptert det, flyttet det med oss og gitt det den kjærligheten det hadde trengt. Tenk å la et så fint hus gå til grunne?Det må ha vært et nydelig hus i sin tid. Noen har bygd det fordi de trengte det. Mye slit og arbeid, endelig en dag stod det ferdig. Så flyttet de inn, en familie sikkert, kanskje en storfamilie. Det ene barnet etter det andre kom, lekselesing ved kjøkkenbordet, våte sokker til tørk over ovnen. Blondegardiner i finstua. Liv. Nå er det dødt. Hva skjedde? Det er så forferdelig trist.

Frem fra glemselen

Jeg funderer. Innimellom alt det andre, dill og dall og surr og arbeid, så funderer jeg. I dag har jeg fundert på hvorfor vi husker det vi husker. Selvfølgelig husker jeg den dagen da jeg fikk lillesøster, eller da brødrene mine kom, den dagen jeg giftet meg, eller for den del traff mannen min. Jeg glemmer aldri de to gangene jeg fødte, selvfølgelig.Stasdagene, merkedagene, de som merket meg for livet-dagene.

 Men hvorfor husker vi det andre? Eller jeg. Jeg må slutte med pluralis majestatis, tross alt uttaler jeg meg vanligvis ikke på vegne av vanvittig mange. Hvorfor husker jeg at jeg satt i benken hos farmor, og så katten gå bortover mot leikestua? Det skjedde ikke noe merkverdig forøvrig. Hvorfor husker jeg at jeg gikk forbi hekken på skolen, og kjente at det luktet så godt av nypene? At jeg syklet forbi et sandtak, og så hvor fint de forskjellige laga med sand lå, at fargene var så fine. Hvorfor husker jeg at naboen planta ei bjørk? Det skjedde ikke mer. Hvofor husker jeg lukta i sandkassa til mormor? Eller at pappa kom hjem med et grønt støvbrett, som jeg syntes var så fint. (Min første designopplevelse) Dette har jeg fundert på i dag. Det går nok over.

Temmelig malapropos; dette kunstverket så jeg utenfor domkirka i Milano. Digert og fasinerende.

Alt jeg vil ha, er et halsbånd av korall

Her hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om Sigrid Undsets Jenny, som gikk omkring og sultet i Roma, led for kunsten og kjærligheten, og brukte sine siste penger på et halsbånd av korall. Det hadde jeg tenkt. Det er mange år siden jeg leste Jenny, i alle fall nøye, og jeg undrer meg bitte litte granne på om jeg har foretatt en liten erindringsforskyvning? Jeg var helt sikker på at det var Jenny, og det har jeg vært i mange år. Jeg husker til og med at for de siste pengene jeg hadde igjen på studielånet en vår, kjøpte jeg meg en pen stråhatt, sånn litt i Jenny i Roma-stil. Sånn nå går jeg under med verdighet-aktig.
Når jeg nå skumleser i den temmelig fillete Jennyboka mi, demrer det for meg at her var det kanskje heller Frøken Jahrmann som handlet så lettsindig. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Jeg må lese Jenny igjen, tror jeg. Den er nok den av bøkene til Sigrid Undset som har stått seg best. Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var 13 år, og var betatt, bergtatt, til og med, som i Kransen. Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var i 20-åra, og var stadig like begeistret. Jeg prøvde da jeg var 30, men det gikk ikke.

Dette fantastiske korallhalsbåndet så jeg gjennom et butikkvindu i Milano.

Løvetannen viser tenner

Løvetannen er en vakker blomst! Gul og robust står den og sprer gulfargen sin i ren overflod! Det er noe obsternasig over den, trass, og forakt for den gode smak. Her er det ingen slank og elegant stengel. Nei da, den står på sin tjukke, hule stilk, for ikke å snakke om rota. Den er dypt rotfestet, skulle jeg til å si. Men det er upraktisk å bruke metaforer når bildet kommer for likt  det den skal beskrive. Stikker dypt, ja det gjør den i alle fall.

Typisk nok blir den kaldt en besværlig blomst på Wikipedia. Og ja, det er den jo. Jeg liker slett ikke å ha den i bedet, jeg heller. Og den er ikke god å bli kvitt, hvis man vil det. Men den kan brukes både til medisin, salat og vinlegging. Og  barn har en umasse ting man kan gjøre med løvetenner; Man kan flette blomsterkrans og ha på hodet og være prinsesse i blomsterenga, man kan ta stilken og lage en liten kortvarig fløyte med veldig bitter smak (nesten som ørevoks), man kan dele dem på langs og legge dem i ei bøtte vatn, så blir det fantastiske krøller, og man kan skyte på hverandre med blomsterhodene. Og så kan man blåse frøparaplyer langt avsted, slik at løvetennene sprer seg enda mer. I Molde kaller man løvetennene poppeloppe. Er det ikke et fint ord? Det er en type onomatopoetikon, tror jeg. Beskriver lyden når man skyter dem av stilken. Men jeg vet ikke... Uansett, jeg liker den jeg, bortsett fra når den er i bedet!

17. mai var vi så glad i!

Dette er 17. mai-sløyfa mi fra da jeg var barn. Jeg husker ikke når jeg fikk den, 6-7 år kanskje?

Ja, det er forsåvidt ikke det at jeg ikke bryr meg om dagen nå heller, men den store begeistringen jeg hadde som barn, kan jeg vel forsåvidt innrømme har fortatt seg en liten smule. Den første nasjonaldagen jeg husker noe særlig fra, tror jeg var  det året jeg var nesten fire år, altså i 1962. Jeg hadde grønn hverdagsbunad som mamma sikkert hadde sydd. Vi var i Molde, og jeg hadde fått en ballong, akkurat som i Bendiksen sin sang. Ja, den var kanskje gul og ikke blå, men den hadde nese! Den var fylt med gass, og  ble bundet fast i øverste hempa i bunaden min. "  Jeg var et lykkelig barn inntil den store ulykken skjedde. Ballongen løsnet! Noe så forferdelig tror jeg nesten ikke jeg hadde opplevd før. Der og da tror jeg at jeg lærte meg hva utsagnet " sic transit gloria mundi " innebærer, uten å kunne latin, selvfølgelig.  Jeg  stod og så etter ballongen, høyere og høyere fløy den, og det siste jeg så var at ballongen (gul eller blå) slo seg sammen med en måke, og forsvant sammen med den opp i himmelen.

Med denne lille historien fra da jeg var liten og søt, vil jeg ønske alle en riktig fin 17.mai, med eller uten ballong eller nese.

To på tur

Det er nye tider for oss to nå! Vi er tilbake der vi startet, for snart 30 år siden, med oss to alene på tur, uten barn. Den intense småbarnperioden, som virket som den skulle vare for alltid, er over for lengst. Den varte slettes  ikke for alltid. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, jeg er ikke helt sikker på når vi var ute av den heller.  Nå flyver vi avsted, nesten like mye som vi toget avsted da vi var helt unge. Tida da barna var med oss alltid, var ei fin tid. Så er jeg glad for at vi fortsatt har glede av å være sammen, vi to også.

Dette innlegget skrev jeg for noen dager siden, og så forsvant det helt. Jeg har prøvd å rekonstruere det, men teksten ble nok ikke helt den samme 

PS. Generelt er bildene min eiendom, men spesielt dette. Om du ønsker å bruke det, må du spørre først.
This photo is my property. If you want to use it, please ask first. 

Kafka på stranden

Nå har jeg vært sammen med Kafka på stranden. Jeg har en følelse av å komme hulter til bulter ut av boka. Ikke at den er noe rystende, eller vanskelig. Den er fin. Mer enn det foresten; den er , ja noe helt for seg selv, kanskje? Ubeskrivelig er kanskje det beste ordet, men jeg prøver nå likevel. Å beskrive den, mener jeg. Hvis du er av den sorten som mener at ei bok skal være realistisk, kan du kanskje heller lese en frøkatalog eller noe.For det er den ikke, men så er den det likevel. Realistisk, på en urealistisk måte. Jeg fikk assosiasjoner til David Lynch sitt filmunivers. Margareth Olin sa i et intervju om Lynch sine filmer at du vet ikke helt om du drømmer eller er våken når du ser filmene hans. Samme stemning gir Murakami i Kafka på stranden.

By the Seashore by Mini Memory World


Jeg vil ikke gi noen tolkning eller kritikk av boka, det finner du for eksempel her og her.. Jeg vil bare dele opplevelsen. Boka er ingen likegyldig bok, utorlig vakker, og til og med spennende. Kafka Tamura drar ut på reise, som en slags Espen Askeladd. Men det er ikke prinsessa han er på jakt etter, det er seg selv, og meningen med livet. På veien møter han sine gode hjelpere, som er vesentlig for at han skal finne seg selv Egentlig rømmer han hjemmefra.  Uten at han har en plan, kjenner han på seg hva han må gjøre. Tragsike ting skjer, besynderlige tråder veves sammen. Kan man være ansvarlig for det som skjer i drømme? Parallelt med Kafkas historie, får vi også høre om herr Nakata, som er helt tom i hodet etter en merkelig ulykke. Han har halv skygge, og snakker med katter.


Ja da, jeg vet at hele verden har lest boka før. Når alle sier at du bare MÅ lese denne boka, da er det sjelden jeg gjør det. Jeg får litt barnslig opposisjonstrang, tror jeg. Men nå er jeg ikke mast på på lenge, og plutselig bare lå den der en dag jeg lette etter noe slikt. Du har kanskje forstått det; jeg anbefaler den på det varmeste. Har du lest boka? Hva synes du?

Maitur til Milano og Como

Vi har vært i Italia siden sist, husbonden min og meg. Siden sist jeg skrev blogginnlegg, mener jeg. Nå har jeg valget, en lang og detaljert beskrivelse, eller en kort, og kanskje til og med mer konsis. Eller flere små og konsise. Vel, når det gjelder å være konsis, er jeg vel bortimot evneveik, men jeg hopper likevel over langt innlegg. Det er ingen som egentlig er interessert, tror jeg

Vi har vært i Italia relativt ofte de siste årene. Det har avløst de regnvåte Skottlandsturene vi plaget våre barn med på. Nå, når vi alene, da drar vi til Italia da. Gang på gang. Vel, husbonden var på møte i Milano et par dager, og så ble jeg med som frue. Det er det ikke ofte jeg er. Og da møtet var ferdig, drog vi til Como. Der var det utrolig vakkert, men på mange måter uitaliensk. Den maten vi fikk, var stort sett ikke såå god som den vi har fått bare litt lenger sør, og folk i Como er nok ganske så like naboene sine som er bare få kilometer unna; sveitserne.

Som vanlig var jeg i butikker, jeg fikk til og med kjøpt en silkebolero, mye bedre enn hva jeg hadde greid å forestille meg, Ellers var det faktisk mye vindusshopping. Artig det også.

 Brodert skilt i undertøysbutikken

 Klokkemerket too late....

Og den morsomste av dem alle; solbrillebutikken i Bellagio

Tuntreet

Stortreet stod der da foreldra mine bygde huset. Vi flytta inn i 1965, så det har rukket å vokse mye siden da.! Under den har vi leika med dokkene, vi har dissa (vi satt i huska, for dere som ikke kan romsdalsdialekt), vi har hatt hagebord. Når sommeren får fløyelsmørke i august, ser vi flaggermusene som har tilhold der. Før eldste tantebarnet ble født i juni, var det stor diskusjon om hva som spratt ut først, ungen eller aska. Det har holdt ut i storm og orkan! Tro hvor lenge det står?

Stortreet er ei ask. Treet er sentralt i norrøn mytologi, aska Yggdrasil er selve verdenstreet. Det brer seg utover hele verden. Dette treet ikke riktig så stort, men det bredte seg over oppveksten min.

PS. Er det noen av slekta som har digitalt bilde av oldemor og alle de andre under stortreet? 

Merkelig...

Er det ikke snålt? Hver gang jeg er ute etter noe spesielt i butikkene, er det helt umulig å finne det. Jeg skal i bryllup i juni, og helt uforvarende kom jeg over en kjempefin kjole. Korallrød! Passer utrolig godt til Chie Mihara-skoene mine.. Men så er det slik da, at jeg har ubegripelig overdimensjonerte overarmer. De må skjules, jeg skulle til å si for alle pengene. Men hva hjelper det, når det ikke er noe å få kjøpt, det være seg for få eller mange penger. Jeg hadde sett for meg at jeg skal skulle kjøpe meg en bolerojakke. Lys, og ikke grovstrikket eller heklet.

Enkelt, trodde jeg. Hver gang jeg har sett etter ei jakke (cardigan som ungdommen under 40 sier, golfjakke de over 80), har jeg bare funnet bolerojakker. Og til dere som ikke vet hva ei bolerojakke er, de vil si de fleste  unge, under 30, så er det altså ei jakke som er kort i livet, rundet, og hvis den kan lukkes er det bare med en knapp eller hempe. Jeg er sikker på at jeg har sett hundrevis av bolerojakker, når jeg altså ikke hadde bruk for det. Men nå, nå er det tomt. Er det bare fordi de vil være ekle med meg tro? Hva skal jeg gjøre?

Hallå, någon, kann ni inte hjälpa mig?

Tvillingsjeler- trekning av gibortbrosja

Da er trekninga gjort! Fanfare, fanfare! Takk til alle som har bidratt med kommentarer på det jeg har skrevet, det blir litt artigere med publikum. Hadde jeg ikke ønsket det, hadde jeg jo bare skrevet for meg selv. Vedkommende som vant, har det meget blomstrende tilnavnet Helleborus!

Helleborus er det samme som julerose. Jeg vet at hun holder på med blomster, faktisk daglig, i Lillehammer. Jeg kjenner henne veldig, veldig godt. Det er bare en til som jeg har kjent lenger, og det er Midtisøstra. Har dere gjettet riktig? Ja, forsåvidt er hun jo anonym da, men Gratulerer, Helleborus! Jeg tar med gaven når vi kommer i konfirmasjon, likesågodt, jeg.

Og gaven er altså brosja laga av Katrine Kalleklev. Kikk gjerne innom nettbutikken hennes på Epla