Å samle lykke i et glass

Noen samler på sommerfugler, for eksempel. Hemuler og desslike, gjør det. Men dessverre, det er vanskelig å ha levende sommerfugler i samlinga si. Å samle lykke er mye bedre. Ja, da, det hører sikkert litt sånn new age og drømmefangeraktig ut, min indre indianer på tur eller noe slikt. Men det dreier seg mer om å samle nektar for mørkere dager.

En dag da barna var små, var vi på tur alle fire; Vesla, Påsan, far og mor. Gutten i meis, jenta til fots. Været var fint, det lukta skog og kvae, gode sollyder kunne høres i skogen. Tenk at jeg skulle kunne ha det så fint! Da bestemte jeg meg for at dette skulle jeg ta vare på. Om jeg noen gang skulle falle for fristelsen til å si at jeg aldri hadde hatt det godt, skulle jeg tenke på dette øyeblikket. Jeg avfotograferte det med hele meg. Gjemte det i hjertet mitt, som Maria. Det er det fineste familiefotografiet jeg har!

Jeg har mange slike nektarbilder. Men dette var det første jeg tok bevisst. Og derfor det som betyr mest, tror jeg.

Søndagsblues

Det ligger så mange forventninger til søndagen. Da skal man ha lang frokost, og være kulturell, og gjøre noe fornuftig, og vaske unna klærne, og være sosial sammen med mann og sønn og anna folk, og hvile ut etter gårsdagens selskap (Nederlandsk/indonesisk Rijsttafel med 50 retter omtrent sammen med gode venner, takk Anke og Jaap), og ut i naturen for å være sunn og frisk og norsk, og ringe mor og datter og gud og hverman, og lese ut boka, og høre på platene og gå på kino og, og , og, og...
Det går ikke opp! Og så skal jeg lage opp blogginnlegg for uka, og sette meg inn i det nye lagringsprogrammet jeg har lastet ned, og rydde soverom og stue, og se gjennom blader for å kaste og brodere litt kanskje, og hvordan i all verden har jeg endt opp med alt dette ?  Hvorfor kan jeg ikke bare akseptere at jeg kommer til å være på sofaen med laptopen i fanget mesteparten av dagen, likevel. At jeg er en dillete latsekk, som ikke har lyst til å gjøre det skapte grann ?

Om ei stund skal jeg gjøre både det ene og det andre fornuftig, men akkurat nå! Akkurat nå har jeg det fint her på sofaen, med laptopen på fanget, og nydelig CD på spilleren; Bryn Terfels "Simple Gifts!

Newton's landscape, MiniMemoryWorlds, Etsy

Nora

Det er ikke mulig å gjøre det bedre! Jeg har vært på Trøndelag teaters oppsetting av Et dukkehjem, og det var en ekstremoppsetting. Den var ikke bra. Den var langt fra bra. Den var fantastisk!!! Scenografien var utrolig bra, lekker, elegant, vakker, nydelig, effektiv...
Og Nora! Denne gangen var hun ikke søt og yndig. Hun var stor, sterk, flott. Og derfor var det ekstra tydelig at hun var fanget i dette dukkehjemmet sitt, hun som egentlig var en sterk kvinne. Aldri før har teksten talt så sterkt! Det var nesten uutholdelig bra. Teksten var den samme, men handlingen ble trukket opp mot vår tid. Et nødvendig grep, vi har sett nok av klunkemiljøer nå. Nora danset ikke tarantelladansen, hun danset til Diamonds are a girls best friend. I Marilynkostyme. Aldri før har jeg sett en Nora som har grepet meg slik!

Se bildene fra Trøndelag teater her
Alle bilder:  GT Nergaard

 Teaterets presentasjon av stykket her
Adresseavisas kritikk
Kronikk i Adresseavisa her

-En kraftprestasjon
- denne stilsikre, forfriskende, energiske og fantasifulle utgaven av Ibsens største klassiker. Publikum holder omtrent pusten
- Scenografien er enkel og strålende
Ole Jakob Hoel
Adresseavisen




- knapt noen gang tror jeg faktisk jeg har flirt så godt på teater til vittige replikker og utrolig kroppsspråk. Ane Skumsvoll i særklasse i så måte. For ei dame!!
Eva Hilde Murvold
Trønder-Avisa


- Tidenes dukkehjem
- Aldri har vi sett Nora bedre, aldri har vi opplevd budskapet klarere og aldri har det fortonet seg mer aktuelt
Audhild Øye
Avisa Sør-Trøndelag


- en forfriskende opplevelse som ikke svekkes av anstrengt aktualisering
- Den helt nødvendige oppdateringen er foretatt med leken eleganse
- Trøndelag Teater har hentet frilanser Ane Skumsvoll til å spille hovedrollen – et svært vellykket valg
Martin Nordvik
Aftenposten


- modernisert, tydeleg og særs underhaldande
- Eg har aldri sett ei betre Nora
Amund Grimstad
Klassekampen

Og dessuten, les gjerne mine tidligere blogginnlegg om innstengtheten: her og her

Må jag få be om den största möjliga tyssssstnad

Trubaduren

Sirkus, sirkus! Jeg ønsker meg så veldig å oppleve Cirque  de Soleil. De har alt; eventyrligheten, dansen, fortryllelsen. Sirkus Arnardo stod for eventyret da jeg vokste opp, men jeg trenger ikke elefanter nå lenger. De kan heller være ville dyr, det passer de best til. Vi har vært i Beijing og sett på sirkus der. Det  var utrolig bra. De gjorde sine umulige kunststykker , men de manglet dansen og mystikken. Alt for bra, som nevøen min sier.

Det er ikke det samme å se på turn heller, det lukter for mye svette og gymsal. Nei, det må kostymer, musikk og kunstykker til. Se her (trykk trailer når du kommer inn på siden)

Cirque de soleil

Tina Krauss Pop up book

Prinsesser på facebook

Jeg er en skikkelig facebookfan. Vi diskuterer på jobb. Noen av de som til og med er yngre enn meg, skal i alle fall ikke på facebook nei, hå nei, ikke de nei. Og ok, jeg skjønner at det ikke frister alle å sette seg ved skjermen på fritida også.

Men jeg er som sagt skikkelig fan. Jeg har fått kontakt med Unni som bor i Houston, nå har jeg treft henne flere ganger, vi har ikke hatt kontakt på veldig mange år. Likedan med Kari, med Gertrude. Alle slektningene mine i Namdalen, tremenninger fra Romsdalen, søskenbarn. Dere fra "Den minste kvist", fra gymnaset og fra Øytun.
Ja, Øytun! Folkehøyskoleår i Finnmark en gang for lenge siden,  i det forrige årtusen. Der delte jeg rom med Hilde. Hestegale Hilde! Og sannelig min hatt, her dukker hun opp på facebook, like hestegal som før! Og så koselig å treffe henne igjen, hun også!

Og på profilen hennes fant jeg et utrolig artig bilde som Hilde har tatt, og som jeg har fått lov å bruke.

Hva har skjedd, hvor er prinsessen?  

Foto: Hilde Lind

Å nei, hun har gått seg helt vill i skogen!

Princess, lost in the Woods, fra Etsy

The white horse, by Claire Wise, etsy 

Gullfiskbolle og snøkule II

"Man kan like godt gi et bilde av en slags innesperring ved å skildre en annen slags, som man kan gi en fremstilling av en hvilkensomhelst ting som virkelig eksisterer, ved hjelp av noe som ikke eksisterer," sier Daniel Defoe. Sitatet innleder Camus' Pesten, som jeg kommer tilbake til senere.

Det var dette de så , lesegruppen av intellektuelle kvinner i Teheran, som fordypet seg i Jane Austen, og  Lolita. Lolita var fanget hos en pedofil, kvinnene både i Teheran og i Austens verden i hjemmet,  i det å være kvinne.

Azar Nafisi: Reading Lolita i Tehran
Vladimir Nabokov : Lolita
Se også tidligere blogginnlegg her

Peeking rabbit, fra Mini Mermory Worlds, Etsy

Solskinn i en kjele

Vinteren er lang, kald, flott, våt, mild, trasig, fin, men det har ikke vært mye solskinn ennå. Man får ta i bruk de midler man har til rådighet, og lage litt solskinn selv. Det minner meg litt sånn malapropos om boka om kunstneren Fredrik , av (Leo Leonni), som ble lest høyt minst en gang pr dag da sønnen min var liten.

Sa jeg kunstneren Fredrik? Jeg mente selvfølgelig musa Fredrik. Når de andre samler korn og nøtter til vinteren, samler Fredrik solstråler og sommerfarger. De andre musene liker jo ikke slikt dagdrømmeri, de synes nok heller han skal ta i et tak, som ei skikkelig markmus. (Jeg synes jeg hører FrP raser mot kunstnerlønni bakgrunnen) Men når vinteren kommer, og det meste er spist opp og alle er kalde, da maler Fredrik solstråler som de andre kan varme seg på.  "Men Fredrik, du er jo en kunstner" sier ei medmus. "Ja, jeg vet det" sa Fredrik.

Vi trenger kunsten, mennesket lever ikke av mat alene!

Men nå er jeg på viddene igjen. Jeg skulle bare fortelle om at jeg har samlet sol i en kjele. Nå er det sesong for bitre appelsiner, og den sesongen er ikke stort mer enn tre kvarter. Så vil du lage marmelade, må du skaffe deg appelsinsolene nå. Se tidligere blogginnlegg for marmeladeoppskrift her

Harens år II

Haren er en  underlig skapning. I naturen er det et vanlig dyr, lager fine spor, finner hus under hver busk, prøver å berge seg fra reven som best den kan, danser i måneskinn. Danse i måneskinn, gjør den det? Så det bare for meg, at haren danser i måneskinn. Kanskje jeg bedriver automatskriving her jeg sitter og taster. Jeg og Herbjørg Wassmo. Nei da, det  stemmer at haren danser, og Kittelsen har et fint bilde av haredans, jeg har bare ikke funnet et i god nok kvalitet til å legge inn her.Du verden, hva man kan finne ut ved å google. Men ellers er det da bare et  fint dyr i skogen vår? Som ikke gjør en katt fortred?

Albrecht Dürer "Ung Hare"

Det som har slått meg , er at haren (og kaninen, jeg tar med den også) så ofte blir brukt for å framstille menneskelige trekk og typer. Ja, vi har bakemester Harepus fra Egners Hakkebakkeskog, selvfølgelig. Men vi har også mange andre framstillinger. Bildet som Katrine Kalleklev har laget, er en fin representant for det. Her er kaninjenta en liten reddhare, tror jeg.

Kaninjente, Katrine Kalleklev

Loppy Sue, School Portrait

Harens år

Arto Paasilinna har skrevet en nydelig liten bok om redaktøren Vatanen som stiger ut av bilen sin for å se hvordan det går med en hare han har kjørt på, og så følger han likeså godt etter den. Haren hadde brekt beinet. Vatanen greier ikke å la den klare seg selv, men må sørge for at den klarer seg. Slik begynner et år helt annerledes enn alle de år han har levd til nå, året med haren.  Ikke bare går han ut av bilen, han går ut av sin vante tilværelse også. Han nærmest rømmer fra jobb og familie.
 

 Paasilinna gjorde igrunnen det samme. Han solgte båten, kjøpte seg ei hytte og skrev "Harens år" på tre måneder. Boka ble en kjempesuksess, og er oversatt til mange språk. Den passer like godt til store barn som til gamle damer, og alle i mellom, i alle kjønn (eller heter det begge?)

Blant 
Paasilinnas største suksesser er Kollektivt selvmord, De hengte revers skog, og Giftkokersken, i tillegg til Harens år. Han skriver de mest hylende morsomme tekster, i det største alvor. Det er det som er suksessoppskriften. Han omhandler alvorlige tema, som for eksempel det å ta oppgjør med sitt liv og måten man lever på i Harens år, til selvmord i Kollektivt selvmord. Det sies at selvmordsraten gikk ned i Finland det året boka kom ut for første gang. Jeg anbefaler Paasilinna på det sterkeste. Også de som ikke orker å lese tykke bøker har glede av forfatterens bøker, de er så absolutt overkommelige.

Paasilinna skriver om livets alvor. Det er ikke noe tull. Og derfor tuller han. Som de (vi) sier i Namdalen: Bærre flir dokk, men gråten deinn tek meg. Og så kan man si det omvendt, for som Piet Hein sier:

Den som kun tar spøg for spøg
og alvor kun alvorligt

Han og hun har faktisk fattet
begge dele dårligt.

Med hode på veggen

For noen år siden, kanskje ti, jeg vet ikke helt, mens dattera mi var med i Nidarosdomens jentekor, var vi på   en fantastisk, om enn temmelig stressende tur, til Praha i påska et år. Stresset bestod i å passe på shoppegale jenter så de ikke forsvant for oss. Noen var nok for unge til å bli med. I alle fall, og nok om det, vi hadde en veldig fin tur. 

Minnene strømmer på, vi bodde på et hotell like utenfor sentrum. Det var ikke mer enn ca 1 1/2 stjerne, tror jeg. Spisesalen ble regjert av tidligere fangevoktere. De hadde skulderputer så vidstrakte at de måtte gå sidelengs gjennom dørene. Vi fikk ikke ta med oss kaffe fra baren inn i spisesalen, vi fikk heller ikke ta med oss kake inn i baren. Resultatet ble at vi oppførte oss som trassige småunger, vi lurte kaker unna fangevokterne, og snek oss inn i baren med dem. Vi fikk forrett hver dag. Det var mat som minnet om den maten som var i ei kokebok mamma hadde. Uthulte tomater fylt med kokte erter i majones, og tilsvarende.På hotellet var det ikke stort å gjøre, vi voksne satt i baren om kveldene, men vi oppførte oss! Å ja da!

En dag var vi på busstur innover i landet.  Blant annet var vi på et gammelt slott en eller annen plass i Tsjekkia. Husker ikke navnet. Det jeg husker, og det husker jeg godt, er lukta i jaktrommet. Der luktet det dyr, og møllkuler, og jeg fikk astmaanfall. På veggene var det tett i tett med jakttrofeer, som det heter. Dyrehoder.

Nå er det største mote med hode på veggen. Men nå er det falske hoder det gjelder. De kan være i papp, de kan være strikket, i betong, plysj, hva som helst. Egentlig en ganske artig mote. Se nedenfor, og fra Pinterestsida mi om faux taxidermy (fantastisk ord på engelsk, er det ikke?)

Andre har også laget blogginnlegg om hoder på veggen, se for eksempel her og her

Dyrehode fra etsy

Elg i gaffateip

Nesehorn i papp

Enhjørning fra Tamar Mogendorg

Lise's fastfood

På uttallige oppfordringer, og det er faktisk sant altså, det er ikke bare to denne gangen, vil jeg nå starte en serie under etiketten Lise's fastfood.(Jeg er fullstendig klar over at vi ikke har genitivsapostrof i norsk, jeg er vel snart den eneste, og Inger, kanskje,som vet det fremdeles, men når fastfood kommer etterpå, måtte det likevel bli slik. Beklager) Tilbake til det jeg holdt på å si; hva var det igjen?

Ja, Lise's fastfood ja. For et par-tre år siden var vi en venninnegjeng ei ferieuke i Nederland. Jeg bad pent om å få lage all mat, og handle den inn, bare jeg slapp å vaske og rydde. Og så ville jeg ha kjøkkengutter. Det ble ja til alt, og i all beskjedenhet tror jeg alle var fornøyde, ikke minst jeg.

Da ble det sagt mange ganger at Lise, du lager maten så kjapt. Du burde lage kokebok med fastfoodoppskriftene dine. Ja for fastfood betyr jo ikke dårlig mat, det betyr kjapp mat. Som i Kvikklunsj, uten sammenligning forøvrig. Nå er det sånn at når jeg lager mat, er det svært lite nøyaktige mål, standardanbefalingen er; til det er passe.Kokebok blir det ikke, men jeg skal prøve å presentere noen oppskrifter  her, sånn etterhvert. Det blir oppskrifter jeg enten har kommet på selv, eller har stjålet og endret tilstrekkelig til at jeg kan kalle det mitt.Og det skal bare være hurtigmat.

I dag er det ei suppe eller gryte med linser. Hva skal jeg kalle det? Lunsjsuppe med linser, for eksempel?

Til en porsjon,:

2-3 dl tomatjus eller grønsaksjus, evt.hermetiske tomater most glatte og litt vann. Da bør du kanskje ha litt buljong i tillegg.

Jeg synes denne karripastaen er best

ca 1/2 ts grønn karripasta
1/2 dl røde linser, eller mer, kommer an på om du vil ha suppe eller gryte, og på hvor sulten du er.
1/4 pose wokgrønnsaker 
Framgangsmåte: Ta fram en liten kjele, sett på plata, og ha i jusen. Ha i karripastaen. Ha i en neve eller to eller tre med røde linser. Skru ned varmen på lavt, og la dette småkoke i 10 min. Ha i wokgrønnsakene. Kok opp og la de bli gjennomvarme. 

Og så er det ikke mer. Du har brukt toppen 12 min. Du blir god og mett, og linsene, som er proteinrike, gjør at du holder deg mett lenge. Hvis det skal gå enda fortere, kan du bruke ferdigkokte linser eller bønner eller kikerter eller noe slikt. 

Caroline, Li og Marie Antoinette

Noen ganger forelsker jeg meg pladask. Noen ganger fører det til ekte kjærlighet, og noen ganger er det bare et kortvarig svermeri. Helt i begynnelsen er der vanskelig å vite. Jeg kan forelske meg i ting også jeg. Og i bilder. Og de som lager dem. Og jeg kan få helt dilla. Mest av alt forelsker jeg meg i det litt ekstravagante, storslåtte, snåle, eventyrlige, det med glimt i øyet. Slik er det med Caroline Swift sine arbeider. Jeg synes hennes serviser er helt fantastiske. De er enkle, beskjedne, og elegante. Men det jeg virkelig pladasket for, er  kolleksjon som hun har kalt Tea Party Li Edelkoort. Den har dette glimtet som jeg faller og faller og faller for.

 Hennes hjemmeside var  godt beskyttet for kopiering, så jeg kontaktet henne like godt for å spørre om jeg kunne få presentere hennes bilder. Og det fikk jeg, og en kjempehyggelig epostkorrespondanse har gått mellom oss. Jeg ble litt flat, da en av de riktig store bloggene har presentert henne i dag også. Men selvfølgelig, Caroline Swift er stor! Og så Li Edelkoort da, selveste trendguruen. Men hva var sammenhengen? Hun er heller ingen maksimalist, og jeg syntes kolleksjonen så litt mer Marie Anotinetteaktig ut enn LiEdelkoortig. Men så var de fantastisk morsomme kakefatene laget til en presentasjon de to skulle ha sammen. Og verden ble litt morsommere.

To Caroline; Thank you for letting me feature your work. And welcome to Norway!

Photos: Copyright Caroline Swift
De andre er fra filmen Marie Anotinette

Istanbul

I oktober var Ingunn og jeg i Istanbul. For en by! Den var så fremmed, og likevel så kjent. Jeg har alltid hørt om byen, og lenge drømt om å dra dit. Både Ingunn og jeg har svart belte i shopping, og er også resere på å få med oss kultur. Nedenfor er inntrykk fra markedene. Form og farge, mønster og lukt, fryd og glede, og såre føtter. Jeg skal garantert tilbake!

 lysbildeshow

To søstre

Da vi var barn, ble vi fotografert ganske ofte. Ikke rart, så søte som vi var. Vi to eldste ble stadig vekk stilt opp, i bunader som mamma hadde sydd av rester og arvet tøy, eller i kjoler, også hjemmesydd. Hun var en kløpper til å sy, det var ingen som var finere enn oss. Det var vanlig at skjørtene var veldig korte, underlig nok. Særlig mange bilder ble tatt av oss to oppstilt i farmor sitt blomsterbed.  Katrine Kalleklevs bilder er egentlig inspirert av oss to, og fotograferingen av oss, tror jeg. Bare se selv;(de tre bildene med kattehoder: Copyright Katrine Kalleklev)

Det er jeg som har bistert eldstesøsterblikk

Av og til ble jeg fotografert alene også...