Men der leikade fisk nedi kavet

Er det slik sangen er? Millom bakkar og berg er en av de sangene jeg assosierer mest til av alle; Værassosiasjonene har nesten vært påtrengende i det siste: Utpå vetteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land. Her en dag, da det nesten var bart, før vi fikk en meter snø igjen, tenkte jeg: Men når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til si heimlege strand. Vi passet likevel på å bestille oss en tur til Italia, før vårsola ble for påtrengende. Men assosiasjonene stopper jo ikke der:

Når kjøkkengolvet er skikkelig ruskete, tenker jeg: Han såg ut på det bårute havet, det var ruskut å leggja utpå. Det er når det er så ille at det enten sier knas-knas når vi forserer det, eller mer slik slurp-slurp, og føttene henger fast. Jeg må innrømme at det siste bare skjer når jeg koker appelsinmarmelade.

Vi er så heldige at vi har noen fantastiske malerier, to av Anne-Tove Huse. Og her kommer overskriften inn: Men der leikade fisk nedi kavet, og den leiken den ville han sjå. Det er et fiskestimmaleri. Maleriet er veldig  vakkert, vi er dypt nedi kavet, der lyset bare slipper til som en liten anelse, i grønne, grå- og gråhvite nyanser. Ramma er brodert med tusenvis av tusjstrek. Dette er ikke et maleri som er laget i en håndvending, det er et håndverksmessig storarbeid, med lag på lag av voks, farge,skraping. Og kunstnerlig er det et utrolig flott bilde. Vi er så heldige som har det i stua vår!

For andre innlegg der jeg skriver om Anne-Tove Huses kunst, se  her og her.

Tvillingsjeler

En sjelden gang, sjeldnere enn i blant, kan man treffe på en tvillingsjel; en som deler det samme synet ditt på livet, enten det er skeivt, skrått, blått eller bratt. Ut av øyekroken kan man se at den andre klukker av den samme bittelille skurven . Man trenger bare si en halv setning, så vet den andre hva resten blir. Man kan bli tvillingsjeler av å leve tett, selvfølgelig, eller man kan treffe noen for første gang, som man har kjent hele livet.

I Bloggeland kan man også treffe på tvillingsjeler; noen som tenker likt, liker det samme, forteller om det samme. I tillegg, og det som gjør det så utrolig interessant, kan man treffe alle de andre, de som tenker helt ulikt, som kan gi helt nye impulser. Jeg setter utrolig stor pris på alle dere jeg treffer her.

Jeg må også innrømme at jeg liker at bloggen blir lest, at noen vil følge meg, og at jeg får kommentarer. Derfor gir jeg nå bort denne brosja fra Katrine Kalleklev. Det blir selvfølgelig trekning, og det du  må gjøre er å kommentere dette innlegget, eller et annet innlegg, og/eller legge deg til som følger. Dere som er følgere fra før, er selvfølgelig med i trekningen, som vil være 1. mai.

Og brosja heter   "Tvillinger" , passende ikke sant?

Til eventyrland

Til eventyrland

Giraff, giraff, kan jeg låne din lange hals, fra Loppekatta



Jeg har fortalt om tante Marit før, selvfølgelig. Hun var viktig i mitt liv, sammen med alle de andre gamle som var der da jeg var barn, da jeg levde i eventyre. Tante Marit holdt alltid på med handarbeid, for eksempel sofaputer i aida og mouline- eller perlegarn, eller løpere. Og jeg har også fortalt om Katrine Kalleklev sine bilder, som har minneknappvirkning på meg. For ei stund siden la hun ut til salgs på eplabutikken sin et bilde som heter Til eventyrland. Det minte meg sterkt om de hundene tante Marit laga, av voksduk. Jeg ser for meg lyseblå hunder med litt store polkaprikker. Og lykkelige var de av mine slektinger som fikk slike. Jeg gjorde det ikke, og var veldig misunnelig på dem som hadde fått. Kanskje hun syntes jeg var for stor?

I dag  var jeg inne på Epla og botaniserte litt, da kom jeg over denne giraffen som var til salgs. Det er Loppekatta som selger den, og hun skriver at det fulgte mønster med i ukeblader til slike dyr. Er det noen som vet i hvilke? Det var i alle fall utrolig artig å se igjen et slikt dyr, nærmest i levende live.

Håpet er lysegrønt

 

Bildene til Katrine Kalleklev har en forunderlig virkning på meg, de setter nesten alltid i gang minner, de er som minneknapper. Jeg ser et bilde av henne, og vips, så er jeg tilbake i barndommen. Akkurat dette bildet, som heter Hare på esel, bragte meg rett tilbake til konfirmasjonstiden, eller rettere; til annendagskonfirmasjonsklærne mine. Ja for det hadde vi. Først var det overhøringsklær, da hadde jeg en nydelig rosa kjole som mamma hadde sydd. Så var det bunad til selve konfirmasjonsdagen, og så var det annendagsklær. Da gikk hele konfirmantkullet i kirka, til nattverd for første gang. Jeg vet ikke helt når dette tok slutt, men vi var i alle fall med på det.

Nå vaser jeg meg vekk igjen; hvorfor jeg husket på det, når jeg så bildet at en hare på et esel? Fargene, selvfølgelig. Jeg var meget bestemt på hva jeg likte, og hva jeg ikke likte, og når jeg endelig skulle få det jeg hadde lyst på, kunne det ikke være hva som helst. Jeg ble fornyet fra topp til tå; rosa dongeridress med hvit glidelås og vinger, gressgrønn skjortebluse inni, gressgrønn kort kappe med hvitt glidelås og stikninger, og gressgrønne sko men hvite stikninger og hvit såle. Og jeg følte meg utrolig fin. Dessverre har jeg ikke bilder av antrekket, men bare se på haren, så får dere en ide om fargene i alle fall.

...men når vårsol i bakkane blenkte

Men det er ikke i dag det, nei. Hvor blir den av, våren? Bildene er tatt i løpet av ganske kort tid fra vinduet vårt på fredag. I går og i dag har det vært likedan.

Gjev eg var i eit varmare land! Det positive her må være at utsikten vår er ikke et sekund den samme. Lyset, skyene, været, alt skifter.

En kjele med muligheter

Hver gang når jeg har vært i Italia, har jeg kommet hjem med kofferten full av bønner og linser. Noe av det har vært totalt bortkasta å dra med seg, de har tørka borlettibønner på butikken her også. Men andre bønner og linser er spesielle for området, og blir ikke eksportert. I tillegg botaniserer jeg i bønnehylla på Storlien når jeg er der, eller i butikken til Une; der finner jeg varer fra Saltå kvarn i stort utvalg og utmerket kvalitet. Jeg er  så inderlig glad i slik mat.

Nå er ikke resten av familien like entusiastisk, så det er opp til meg å få laget noe av det. Og da blir det ofte som når jeg kjøper bøker, eller stoffer; det blir med planene. Bøkene blir ikke lest, i alle fall ikke på en god stund, og det er ikke fordi jeg ikke leser, jeg kjøper for mange. Jeg kjøper for mange muligheter. Og stoffene; mange ganger kan jeg ikke gå forbi et fint stoff fra femti- og sekstitallet, tenk jeg kan lage ditt og jeg kan lage datt, så kjøper jeg det og legger det i stabelen for drømmer.   Men planene; jeg koser meg med dem, jeg er ikke laget for å være alt for realistisk. Jeg har likevel sluttet å spille Lotto, det skal jeg ha.

Det er likevel enklere med bønner, I går la jeg en pakke enkle, hvite bønner i bløt. Fredager har jeg fridag, og mens jeg har fotografert snøbygene, og lest To the Lighthouse (utterly bliss), har bønnene kokt sammen med salvie, selleri og hvitløk på ekte italiensk vis. Hva skal jeg så gjøre med dem? Det vet jeg ikke, det er her mulighetene kommer inn, skal de inngå i suppe, eller serveres kalde med dressing? Eller med tomatsaus? Varm eller kald? Egentlig tror jeg det blir kalde, med salt og pepper, litt finhakka rødløk som har marinert en liten stund i sitronsaft, litt olje kanskje. Mulighetene er mange! Og denne gangen ble det ikke bare med planene heller.

For spesielt interesserte

Foto: Thomas Laupstad

Norge må være et land for spesielt interesserte. Nå har vi hatt fem måneder med vinter i Trøndelag, gjev eg var i eit varmare land! Jeg glemmer ikke en gang jeg kom med buss fra Romsdalen, og skulle ta tog fra Oppdal, det var omtrent som i dag værmessig, kanskje bare enda kaldere. Da traff jeg ei venninne som opprinnelig kom fra Setesdal, "Noreg er ikkje for menneskje", hilste ho meg med. Jo da, men for spesielt interesserte, det kan man vel si.

Hver palmesøndag var det søndagsskolefest på bedehuset der jeg vokste opp. Vi var flinke og opptrådte med dikt og sang. En gang var været slik som i dag, og diktet jeg skulle lese startet slik:
"Ser du våren holder inntog i vårt vakre fedreland". Ute var det snøstorm, og fra bilen og inn ble det iskalde strømpebuksebein. Jeg tror nesten ikke jeg har vært så flau i hele mitt liv, som da jeg leste dette diktet  i grusomt vintervær! Men jeg får vel si som de sa, gubbene heime, " e de sleaføre te sankthans, då e de einn sæn vår". Så er det bart da, får vi vel la være å klage.

Handmade for Japan

Verden ble snudd opp ned for Japan for noen dager siden. Fra å være et høyfunksjonelt samfunn er det nå krise på mange fronter. Et stolt folk har ikke lett for å be om hjelp, men det er mange som ønsker å hjelpe. Blant annet holder "Handmade for Japan" en auksjon på ebay. Auksjonen starter torsdag 24. mars. Det er kanskje ikke så enkelt for oss i Norge å delta, men det er utrolig mye vakker keramikk! Tiltaket er startet av keramikere, og pengene skal gå til en landsby med keramikere. En av mine favoritter er nissearmeen. Men så liker jeg nå det som er litt på siden av det pene også da.

1. Tumbler with amber horse, Shoko Teruyama
2.Porecelain with gold and luster details, Ayumi Horie (som startet denne auksjonen)
3."Same old" teapot, Genuine Fake China Series, by Yoko Sekino-Bové
4. The Chinese Gnome is taking over the world, by Caroline Cheng

Se facebooksiden: http://www.facebook.com/handmadeforjapanauction  

About: Handmade For Japan's mission is to raise money through an online auction on March 24-27 for relief efforts to assist the victims of Japan's catastrophic earthquake, tsunami, and nuclear emissions.

Handmade for Japan is an online auction of unique, handmade art donated by concerned, invited artists. One hundred percent of all net proceeds collected via the auction will be donated to Global Giving's Earth and Tsunami Relief Fund. http://www.globalgiving.org/projects/japan-earthquake-tsunami-relief/

Because of the urgency of the situation, the auction will begin on eBay on Thursday, March 24th and end on Sunday, March 27th. The auction items will be listed under the "Handmade for Japan" seller ID.

Previews of the auction items will be available in English and Japanese through Facebook pages and Twitter updates. All inquiries in either language should be sent to handmadeforjapan@gmail.com.

_________________
Handmade For Japan was borne out of concern for Japan's residents by Japanese-American ceramic artist Ayumi Horie http://www.ayumihorie.com.

Fastfrosne øyeblikk

Endelig nytt fotoapparat! Sant å si har jeg ikke fotografert noe de siste 25 år, rent bortsett fra de første ca 17 dager da dattera mi var nyfødt. Jeg fotograferte omtrent hvert pust av henne, og gjorde ikke jeg det, så gjorde mannen min det.  Men jeg gikk lei. Eller rettere, jeg fikk det ikke til lenger. Det ble akkurat som at  å se det gjennom linsa stengte for opplevelsene. Og så ble jeg stresset, ingen ting måtte være udokumentert. Så jeg holdt opp, og fotograferte med øynene i stedet.

Men i høst startet jeg denne bloggen, og det ble slitsomt å gå ut på nettet for å stjele bilder hele tiden, og dessuten er ikke det pent. Så jeg gjør jo ikke det, bare fra Opplysningskontoret for frukt og slikt, eller fra andre som skal selge noe. Så plutselig fikk jeg lyst til å begynne å fotografere igjen. Nå går jeg knapt et fjed uten fotoapparat i veska. Det lille digitale kameraet tar helt greie bilder utendørs, men inne er det verre. Umulig å ta bilder uten blitz, og umulig å ta med. Så på lørdag kjøpte vi endelig nytt kamera, digitalt speilrefleks, og nå er det nesten så vi sloss litt om det, mannen min og jeg. Her er noen av de første bildene:

De to øverste tok jeg gjennom bilvinduet i fart, de to nederste er fra isen på Jonsvatnet, og det nederste er utsikt fra vinduet vårt hjemme i Trondheim. Jeg kommer ikke til å legge ut bilder av familiemedlemmer, uten at de ber om det, og de gjør de nok ikke. Jeg gleder meg forøvrig til at det blir mer farger i bildene mine.

Pollyannaøvelser

Ja, jeg har jo sagt at jeg bare skal skrive om det som er positivt. Det er litt vanskelig av og til å finne den rette vinklingen. I dag regnet det. Nei, det øste ned. Men da jeg gikk på jobb, og det tar i alle fall 35 minutt, begynte det ikke å regne før jeg hadde 100 meter igjen. Og ærlig talt, det er ikke noe å syte for, tvert i mot, jeg ble skikkelig oppmuntret over at det var mulig å ha sånn flaks.

Hjem igjen var det verre, hvis man skal se mørkt på det. Regnet kom sidelengs, slik det vanligvis gjør i Trøndelag. Men der hadde jeg flaks igjen, jeg hadde det i ryggen hele tiden! Jeg ble nesten litt oppmuntret av det også! Og så var jeg veldig fornøyd med meg selv, at jeg hadde viljestyrke nok til å gå. Jeg var nesten i ferd med å gi etter for fristelsen, og få sønnen min til å komme å hente meg med bilen. Men stabeisen i meg seiret. Det er ikke så ofte, hvis det er meg selv det kreves noe av.

Og hva mer? Jo, det var tredje hovedoppslag på nyhetene i dag tidlig, at vannmagasinene snart er tomme. Ikke nå lenger! Jeg tror de er fylt på bare en dag.

 Pollyanna

Man in raincoat by Delaflamant, Ben Kafton, Etsy

Så kort liv-så mange bøker

Jeg har et anstrengt forhold til bøker. Ikke at jeg ikke er glad i bøker, jeg elsker gode bøker. Jeg er avhengig av bøker. Men de gjør meg så stresset. Om det er en film jeg skulle ha sett, og jeg ikke får sett den, så vel, vel, det er da ikke så farlig. Er det en konsert eller teaterstykke jeg burde ha fått med meg, som går meg hus forbi, så vel, da gjør det det. Men bøker! Jeg kan stå framfor ei hylle med bøker i bokhandelen og kjenne at jeg blir råstresset, jeg rekker det ikke! Jeg rekker ikke å lese alle bøkene jeg vil! Jeg kan alltids lese råfort, men da får jeg ikke med meg hva det handler om , så da går vinninga opp i spinninga.

Akkurat nå er jeg snart ferdig med  Wolf Hall av Hilary Mantel. Den handler om Thomas Cromwell og hans vei til makten, fra brygger- og smedsønn til Jarlen av Essex. En helt utrolig historie. Mantel greier å levendegjøre epoken og hendelsene, jeg lar meg rive med, enda jeg vet jo hvordan det går. Jeg anbefaler boka på det aller varmeste!

Det gjelder å skille snørr og bart

Så da blir det bart. Siden jeg ikke skal skrive om noe som er negativt, kommer jeg vel ikke til å skrive om snørr i det hele tatt, når jeg tenker meg om. I går, da jeg skulle skrive blogginnlegget om bryllupstradisjoner i Tyrkia, var det et bilde jeg hadde så lyst til å bruke, men det passet bare ikke inn.  Det var en barneutstillingsdokke med mustasj! Utrolig komisk, og en smule besynderlig. Et barteinnlegg bare tvinger seg frem. Og det passer jo godt også da, siden jeg bor her jeg bor, i selveste bartebyen. Det er vel egentlig en myte at alle trøndere har bart, men det er en del som tar det på dypeste alvor og har halvmetersbarter. Jeg har ikke lyst på klem fra noen av dem. Hvordan klemmer man en halvmetersbart? Jeg har en mann med skjegg, uten bart. Det går heldigvis helt fint.Han er ikke trønder heller, da. Det hender at jeg selv har antydning til bart, selv om jeg er romsdaling...

For et par dager siden satt jeg og tenkte på å skrive et blogginnlegg om Le train fantôme, men så ble det om huset vårt i skogen, og tenk, av alle ting, så hadde Katrine K skrevet om akkurat det samme, dagen etter. Også her er det litt merkverdig plassert bart. Nok skriving, nå blir det barter, uten s....

Fra bryllupsutstyrsgata i Istanbul, mellom Den store basaren og krydderbasaren

Lewis moon poster, fra Le train fantôme

Mr Mustache/Headhunters Studio Violet

Løsbart i Istanbul

Fra VM i bart og skjekk, foto Getty Images

Bryllup i Istanbul

Bryllup i Istanbul er ikke noe å ta lett på. Det var i alle fall det inntrykket jeg fikk da jeg var der i høst. Venninna mi og jeg er svært gode på turboferier i storbyer. Om jeg er aldri så sliten i utgangspunktet, får jeg akkurat som slik ekstra energi man får når man spiller Mario Cart og lignende.Broooom. Eller se for deg en ballong som blåses opp, og slippes. Det er full fart forover til det er bråstopp, og da er det kveld.

I alle fall og hvorom allting er. Istanbul. Vi fikk med oss mye av det vi hadde planlagt, og enda mer, for vi traff Seyhan som viste oss perler vi ellers ikke ville ha funnet. Men helt uforvarende kom vi over ei gate mellom  Den store basaren og krydderbasaren der de bare solgte utstyr til bryllup. Utrolig morsomt.

Rødt er lykkefargen i Tyrkia

 

 Etter at papirene er signert, og bryllupsdansen er unnagjort, går bruden og hennes kvinnelige slektninger en runde rundt i selskapet. Gjestene legger gullmynter, eller penger i kurven. Gullsmykker kan også bli gitt. Man gir ikke salatboller og kjeler og slikt som er vanlig her i Norge.

 Etter at den offisielle delen av bryllupet er ferdig, skifter bruden ofte kjole. Da er denne tradisjonelle kjolen over vanlig. Kvinnelige gjester og slektninger samles så i en sirkel rundt bruden for å dekorere hendene hennes med henna. Nedenfor er det utstyr til denne seremonien.

"I love your blog award"

Jippi, jeg har fått min første blog award, fra Eirin! Tusen hjertelig takk! Hun har  bloggen Eventyrdamen (Eirin forteller) Den anbefales! Jeg er innom den hver eneste gang hun legger ut, og det gjelder også den andre bloggen hun har; The Bettie Vintage Page

Banneret er laget av Katrine Kalleklev, selvfølgelig!

Reglene er slik:
- Lenk til den som ga deg awarden
- Besvar spørsmålene
- Gi prisen videre til ti bloggere

1. Hvorfor startet du å blogge?
Jeg startet å blogge fordi jeg bare helt plutselig fikk lyst en dag, Jeg ville finne ut hvordan man gjorde det. Vips , så var jeg i gang. Og så viste det seg at det var kjempemoro! Jeg trodde nok at jeg kom til å skrive mer om interiør og slikt enn hva jeg har kommet til å gjøre, men det gjør ingen ting, for det er så utrolig mange andre som skriver bra interiørblogger. Så jeg skriver om dette og hint, men jeg har bestemt meg for at det skal være positivt. Har jeg ikke noe positivt å skrive, skal jeg heller ikke skrive.

2. Hvilke blogger følger du?
Jeg leser en del interiørblogger, der finnes det mange gode. Jeg følger også med på en del grafikere, og liker å lese om kunst, fortellinger, eventyr, litteratur og musikk. Som Eirin skriver, bloggene kan erstatte ukebladene, men jeg har ikke helt kommet dit ennå.  Jeg oppdager stadig nye blogger som har mye å gi, og er interessante å følge.

3.Favorittmakeupmerke
Her er jeg av det mer trauste slaget, jeg bruker Lancome leppestift. That's it! 

4. Favorittklesmerke
Tja, jeg vet ikke helt jeg. På grunn av min fyldighet, er det kanskje ikke så mye å velge i; Noa Noa, Bitte Kai Rand, Avoca, Indiska.. Når det gjelder sko, derimot, er det en og bare en favoritt: Chie Mihara

5. Ditt må-ha makeup produkt
Det blir leppestift fra Lancome igjen det. Hjelpe meg, jeg har blitt kjerring

 6. Favorittfarge
  Støvete pasteller, grønn- og blåtoner

7. Parfyme
Som astmatiker har jeg dessverre sluttet med det for maaaange år siden. Trist, men sant. Kjerring 

8.  Favorittfilm
Det er egentlig mange. Mulholland Drive kom jeg på først, så intervju med Lynch i går. Han er helt fantastisk. Men ellers er også  franske Ozons 8 Kvinner utrolig kjekk. Jeg liker ikke realistiske filmer, de må være snåle, teatralske. Blues Brothers også! Og jeg ser absolutt ikke tragisk-realistiske filmer. Jeg vil heller drømme meg bort litt,  enn å bli påmint verdens elendighet når jeg ser film også.

9.Hvilket land vil du besøke, og hvorfor
Om noen få uker skal jeg og dattera mi til Island! Jeg har aldri vært der før, og grunnen til at vi akkurat skal dit, akkurat nå, var at vi fikk usannsynlig billige billetter. Men jeg har ønsket meg en tur til Island lenge. Jeg gleder meg veldig til mor-og-datter-tur. Ellers Italia, fordi Italia har alt. Og til Tyrkia, jeg var der i fjor, og det gav absolutt mersmak. Jeg er litt reisegal.. 

10. Still det siste spørsmålet ditt selv;  Hvorfor er det så viktig for deg å fortelle.
Jeg forteller, derfor er jeg!! Jeg har et overassosierende hode, det bobler over av alle inntrykkene jeg får, så det må bare formidles videre. Jeg vet jeg kan være en pest og en plage med alle fortellingene, vitsene, minnene jeg kommer med hele tiden, men jeg bare MÅ. Derfor er det velig kjekt med bloggingen, slik avlaster jeg mine nærmeste, mine venner og mine kollegaer litt også.


 Ti blogganbefalinger; I love your blog
Dette er jo ikke helt enkelt. Jeg hopper over de engelskspråklige, og også de svenske. Jeg hopper også over de store, de som ikke er "private". Ellers gjelder de som mine anbefalinger. Selvfølgelig anbefaler jeg Eirins blogg, se lenke over. I tillegg:

Magifabrik
Hiber-Nation
Vestablikk
Glamourbibliotekaren
The Bettie Vintage Page
Portofritt
Killing white elephants
Fryd+Design
Gjennom ordene
Kåfjordolga

Helgeskuldre

Vi var i huset vårt i skogen i helga. Vi kommer dit, ser huset og senker skuldrene. Jo da, vi ser at stuegolvet skulle ha vært skurt, men alle tre har vond skulder for tiden, så det må vi bare la være. Ja da, vi ser at kjøkkenet ser helt forferdelig ut, i tillegg til at det er hylende upraktisk, kanskje til sommeren?  Jo da, værveggen på stabburet må kles, og stabburstaket også. Til høsten, kanskje? Slik kan man jo ramse opp, men det spiller ingen rolle. Vi  senker likevel skuldrene.

Å komme dit er å komme et annet sted, som likevel er  hjemme. Perfekt. Jeg ser ut av vinduet, to rådyr går i skogkanten. Ei ugle uler like ved på kvelden. Når vi kommer ut på morgenen har to elger spasert mellom stua og fjøset. For noen digre fotefar! De var så ferske at de nærmest luktet elg, og så  enormt store de er!

Jeg kom forresten på et sitat fra Falkberget: "Ensomme kjemper setter djupe fotefar" Kanskje på tide å lese Falkberget igjen også. Til høsten en gang?

Bildet er fra tidligere i vinter, snart er våren her!

Piknik i hagen

Med en gang jeg så dette bildet, fikk jeg en frisk ripsfølelse i munnen. Katrine Kalleklevs bilder har denne minneknappvirkningen på meg. Gang på gang, har det vist seg.

Vi hadde mange pikniker i hagen, og for det meste var det farmors hage. Tepper og matter ble ofte med ut. Med dem laget vi hus og leskjermer. Eller vi kunne sitte under en busk. Og dokkene og dokkekoppene var gjerne med. Et teppe var veldig hyggelig å bruke, det luktet så godt; da jeg arvet det mange år senere luktet det akkurat likedan, det luktet hundre år! Og så var det rips. Og eplekart. Og vondt i magen. Og sol. Og sukker på. Rabarbra med sukker i et lyseblått eggeglass forma som ei høne. I plast. Og farmor sine formaninger om at vi ikke måtte spise for mye rabarbra, for det var en gutt som hadde dødd av det en gang. På Rødven eller Eidsøra. Eller pille nese, for det var en gutt som døde av det også, han blødde ihjel. På Rødven eller Eidsøra. Men hva kunne skje i farmors hage!

Piknik i hagen, Katrine Kalleklev

Katt i snø

Jeg har lovet at denne bloggen bare skal være om det som er positivt. Jeg skal ikke skrive om det jeg ikke liker, men bare det jeg synes er bra, artig, kjekt osv. Jeg syndet litt mot det her om dagen da jeg aset meg opp over at folk ikke kan kjøpe blodappelsiner, fordi de har blod i navnet. Og at de derfor måtte døpes om til Røde appelsiner. Det var kanskje en negativ vinkling. Det skal ikke gjenta seg.

Derfor skal jeg heller ikke sutre over dårlig helse, men heller skrive om hvor fantastisk det er å kunne ta helg allerede torsdag kveld. Det er fantastisk kjekt å kunne ta fri torsdag! Helt fri fredag. Helt fri lørdag. Helt fri søndag. Tre dager med nesten blanke ark og fargestifter til. I morgen skal jeg ut og gå en tur, og kanskje ta bilder. Og ellers; ikke en eneste plan. Det er helt nydelig.

Det var forresten så fint å gå til jobb i dag. Da jeg gikk over den store åkeren, var det nydelig sporsnø. En katt hadde gått langs veien, de går på linjal, kattene. Den ene labben settes like foran den andre. Follow the dot, og du får ei rett linje. En fryktelig lat hund hadde også gått der, han hadde ikke giddet løfte labbene høyt nok til å sette et rent spor, men hadde dradd alle fire føttene etter seg. Og et par rådyr hadde krysset veien fram og tilbake også. Tenk det, og jeg bor i en av landets største byer...

Navnløs hund, Katrine Kalleklev

Anne Siems

Jeg får ikke bildene til Anne Siems ut av hodet. De spøker rundt der, som spøkelser fra fortiden. De har dette lett hinsidige preget, særlig de nyeste av dem, som får meg til å tenke på rester av det som en gang var,  ufrivillig er tilstede i vår tid. Jeg tror nok at årsaken til dette er at jeg assossierer til eldre familieportretter, der man malte de av familiens medlemmer som var døde , med i bildet, men litt gjennomsiktige.

Hennes bilder er tilsynelatende idylliske, men det er noe truende, og kanskje til og med kvelende, og urovekkende i idyllen, som gjør at det ikke akkurat er noe jeg har lyst til å være en del av.  Det er mørke skyer på flere vis i mange av bildene. Anne Siems sier at hennes bilder fra hennes side er avsluttede fortellinger. De er helt åpne for fortolkninger, selvfølgelig. Jeg har hatt en utrolig hyggelig epostutveksling med Anne Siems. Hun har sendt meg en interessant artikkel, som du finner her. Hun sier dette er en god artikkel som beskriver arbeidet hennes godt.

English summary: Anne Siems' work has a slightly haunting quality, that keep me thinking of remnants of bygone days.They reminds me of the traditions of painting  family portraits, where the already dead members of the family are painted, but in a trasparent way. Anne Siems  paintings are seemingly idyllic, but there is something threathening there, some dark skies. This article will explain her work in a good way.

Butterfly Breathing, 2010

The Walk, 2010

Looking back, 2009

Friendship, 2010

På bærtur

Å surfe på nettet, minner meg på mange måter på å gå på bærtur; du starter et sted, og før du vet ordet av det, finner du ikke igjen startpunktet og bøtta, fordi du, her altså jeg, går litt videre, og litt videre og så enda litt til. Og plutselig kan man finne DEN tua! Med fantastiske bær.

I dag, for eksempel, fant jeg en utrolig spennende nettbutikk. På grunn av tollgebyr og moms og alt det der, kan det vel bli dyrt å få det hit til landet, men det er relativt gratis å "vindusshoppe". Butikken heter Upon a fold, og her er noen smakebiter fra det de har der:

1.Circus at Midnight, by Tegamiya
2. Birds card, by Aiame Kikuchi
3. Tatebanko-Great wave,
4. Carrier Pigeon card, by Aiame Kikuchi