Gull i Trankokeriet

Noen ganger ser jeg ikke helt det jeg ser. Eller kanskje det heller heter at av og til er jeg temmelig treig i oppfattelsen. Jeg så denne utrolige krukka, kostende nesten ingenting, nærmest gitt for pengene, og så lot jeg være å kjøpe den! Jeg så ikke hvor fin den var, og at jeg måtte ha den!At det går an! Og jeg som er så glad i harer også. Jeg var i Ålesund hos min gode venninne, og som vanlig var vi på Trankokeriet, en utrolig fin brukthandel med utsikt rett ut i havet. Og så ser jeg denne utrolige krukka, og kjøper den ikke!

Vel, det varte ikke lenge, før jeg innså mine villfarelser, og kom tilbake til mitt mer handlekraftige jeg. Så jeg ringte til min like handlekraftige venninne og beordret henne til å kjøpe den for meg. Og det gjorde hun, heldigvis. For nesten ingen penger, og nå står den her, og er noe av det fineste jeg har, når man ser bort fra bildene. Fatet ved siden av er et like stort kupp, Det er motiv nr. 5, "Tryllekunstneren" med originaltegning av Kaj Fjeld for Stavangerflint. Gitt for pengene, nærmest gratis. Som å finne gull, nesten!

Bryllupsfeber, en sykdom antakelig.

Hm, ja, det er visst bryllup i dag. På jobb var det ingen telefoner etter klokken 12. Ikke i det hele tatt! Jeg skjønner ikke dette helt jeg. Da jeg var barn, og vi nettopp hadde fått tv, da så vi jo alt av sånt, og alt ellers også, for den del.  En ny og større og mer glitrende verden åpnet seg. Anne Baggetun kommenterte og kommenterte, særlig husker jeg Princess Margareth? og Lord Snowdon. Dronning Margrethe og prins Henrik også, tror jeg, men da hadde vi ikke tv, så vi så det sikkert hos noen andre. Hvorom allting er, jeg greier ikke helt å skjønne hvorfor alle er så helt på tuppa nå?  Er det noen som har en forklaring på dette? Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare.

 For de som er virkelig royalistiske, kan man strikke sitt eget kongelig bryllup, komplett med håndvesker og corgier. Oppskrift får du her.

På Etsy er det sidevis med kongeligbryllupsfeberting å kjøpe, så hvis du fremdeles er i det royalistiske hjørnet, kan du for eksempel kjøpe dette trykket, fra Glyn West design . Det er da i det minste pent. Eller mer humoristisk; The Royal British Gnome Wedding fra You and me go green, også fra Etsy. For min del har jeg nok med å pleie pollenallergien, og jeg ikke skal ha bryllupsfeber også.

Men kjolen var fin!

Huset i skogen

Dette er fra stua vår i huset i skogen. Det er der vi slipper skuldrene ned, selv om det er mye praktisk å gjøre. Fargen på veggene er den originale, men vi har frisket den opp. Nydelig grønnmalt perlestaff fantest bak papp og 60-tallstapet. Grønnfarga kledte stua mye bedre!

Jeg ønsker meg en liten kosebil

Ja, typisk kvinnfolk tenker vel du. Den skal vel være rød også? Hå, nei da, slettes ikke. Jeg ønsker meg på ingen måte en liten rød konebil for å kjøre i, jeg ønsker meg en liten Fiat, bare for å kose med . På vei til jobb i dag så jeg en av de nye Fiat 500, og jeg ble helt varm om hjertet.  Jeg ønsker meg en for klappe på, kanskje kjøre en liten tur bare for å se om den virker, men ellers; bare ha den.

Ja da, jeg vet nok at det er fjollete. Men saken er den at da jeg var liten, hadde vi en hvit Fiat 600. Den var bittelitt større enn 500, men det var vel bare noen millimeter om å gjøre. I denne farkosten kjørte vi fra Romsdal til Namdal hver sommer, 60 mil og vel så det, med opp til tre små jenter i baksetet. Det fantest ikke bagasjeplass inne i bilen, så foreldrene mine fikk sydd en seildukspose for å ha oppe på taket. Jeg husker fremdeles en gang jeg så skyggen av bilen i veikanten. Skyggen av bagasjen var større enn av selve bilen! Vi kjørte også nordover på vinterstid, jeg tror ikke den utmerket seg som vinterbil, for jeg husker lillesøstra mi satt og sa " å veisa å veisa" hver gang bilen fikk sleng, og det var nesten hele tida. Ellers var det kanskje Europas tetteste populasjon av Fiater i den lille bygda vår da jeg vokste opp, ja bortsett fra i Italia, selvsagt. Vi hadde nemlig vår egen Fiatforhandler.

Men slike nye Fiater er temmelig dyre. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en liten modell når jeg skal til Italia snart. Slipper i alle fall årsavgift.

NB: Bildet er ikke av vår bil, jeg har lånt det på nettet, og kilden skal være Fiat selv. Vi hadde ikke soltak.

Våroffer

Det er mye som kjem fram når snøen forsvinn', men hvorfor skal det være oppe i trærne? Se dere rundt, det henger votter og luer og sigarettetui med bilde inni, rundt omkring og over alt. Hva ville oppdagelsesreisende fra en annen kultur ha funnet ut? At vi ofrer til trærne, for eksempel?

Händelser vid vatten



Utsikt, av Anne-Tove Huse

 Av og til er det godt å lese opp igjen bøker, selv om livet er kort og det er så alt for mange bøker som venter på å bli lest. Kertin Ekmans "Hendelser ved vann" er en slik bok. Denne gangen leste jeg den på svensk. Rammen er nesten patetisk, sett sånn i ettertid. Det er Annie som ble vervet ut av sitt vante liv, av denne skjønne halvguden av en mann, til å leve  i kollektiv i Jämtland. Hun drar med sin lille seks år gamle datter, til en avsides gård på fjellet, uten veiforbindelse. Det viser seg at Dan, som han heter, ikke møter henne, så hun begynner å gå. På veien finner hun et telt med to drepte personer i. Denne hendelsen kommer til å påvirke alle i den lille bygda i årene framover, og boka dreier seg om det. Sånn sett kan det høres ut som en middels krim.

Men jeg har aldri tenkt på boka som ei krimbok. Den omhandler livet, den omhandler døden, kjærligheten, ja alt, bortsett fra havet! For her er det skogen som gjelder. Måten Kerstin Ekman skriver om skogen på, er helt enestående. Jeg kjenner bare til en til som greier det like godt, og det er Tarjei Vesaas. Hun beskriver skogens lukt, lyd, trær, vann så du nærmest er der.  Hun er også en mester på å beskrive  relasjonene mellom menneskene, hvor vanskelig det kan være, og hvor dramatisk det kan bli når vi ikke snakker sammen; Boka har et stort persongalleri, med fine folk, trauste, trasige, komiske, og ikke minst tragiske. Ingen er helt onde, selv om det av og til går ondt, som hun skriver. Og det er følgene av når det går ondt, boka handler om. Men først og fremst er det likevel om kjærligheten til livet!

Jeg hadde nesten lyst til å begynne på nytt med en gang jeg var ferdig. Språket, bildene, fortellermåten, alt er enestående bra!

Ja, boka heter "Hendelser ved vann", men jeg visste likevel at jeg måtte ha Anne-Tove Huse sitt bilde Utsikt med for å illustrere innlegget mitt. Hennes kunst dreier seg mye om kjærlighet til naturen, og dette bildet er en fin representant for det.

Påskepyntet hus i skogen II

Ombruk er omtanke, her er påskepynten fra i fjor....

Vi pynter ikke så veldig mye til påske når vi er i huset i skogen.  Men kyllinger, det har vi. De har sin faste plass på skapet, men i årenes løp har vi, det vil si jeg, her var det pluralis majestatis igjen, kjøpt stadig flere esker med kyllinger. Jeg synes de ser så fine ut når de står nedi pappeska. Så nå ble det noen på bordet også. Og når det gjelder servise, har vi nesten bare med gult. Diverse deler av kopper og kar fra Stavangerflint, det er ikke vanskelig å pynte til påske da!

We do not decorate much for easter when we are at our old farm house. But a lot of chickes are aroudn. They always have their alloted place . I love those boxes with chickens, I buy them because I love the box, but there are always somebody unboxing them for me.  Vintage Norwegina on the table, and homemade orange marmelade (from Sevilla oranges)

Fem år og stor lykke

Jeg tror nesten ikke det er mulig å føle så sterkt som man gjør når man er fem år. En av de aller lykkeligste dagene i hele mitt liv må ha vært første påskedag da jeg var 5 1/2. Lillesøstra mi ble døpt den dagen. Midtisøstra og jeg hadde matrosdraktene våre på, det var fint vær, og snøen var nesten borte. Når jeg stod med lakkskoene opp og ned på grusveien, ble det slik fin, glatt, søle. Det ble fotografert ved siden av huset til mormor, ja for vi var på Fagerheim, og dåpen var på Falldre. Jeg fikk til og med holde lillesøster da vi tok bilde i stua etterpå. Akkurat det husker jeg ikke, men det har vi på bilde. Og så husker jeg serviettene! De var rosa med kvite prikker på! Aldri i verden hadde jeg sett så fine servietter før! Fremdeles er jeg veldig svak for slike servietter, jeg hadde det selv da jeg feira halveis til hundre.

Hver påskedag tenker jeg tilbake til denne dagen, med stor glede! Bildet passer ikke helt, men det var det som passet best!

I vesterveg

Eg er heimkomin, og har hatt en kjempefint tur til Island sammen med dattera mi. Skikkelig kvalitetstur. All ull jeg pakket ned i kofferten, fikk jeg bruk for. Skulle bare hatt mer. Vi har spist  steinbitur (pannasteikt), humar, så jeg ble stappmett, uer, saltfiskur, kamskjell i overflod, fisk, fisk og fisk. Lunsj og middag hver dag. Og så har vi sett stein, himmel og hav. Fosser og varme kilder. Vi har brukt titusenvis av kroner, men heldigvis islandske. Reine Panama

Til Panama

Ja, no dreg vi til Panama, for å finne den største lukke på jord! Eller Reykjavik, da.

Tenke koffert

Jeg skjønner ikke hva det er, hver gang jeg tenker koffert, får jeg visne bein og vondt i viljen. Ja, å pakke i koffert, mener jeg selvfølgelig. Tenkte du noe annet du, nå da? Koffert, kanskje? Nei, her er det reine ord for pengene, ikke noen dobbel bunn. I kofferten altså.

Jeg skjønner ikke hva det er. Jeg elsker å reise. Og det er noe med det, vil du være med på leken, må du smake steken. Altså pakke. Pakke og dra. Jeg utsetter det alltid! Denne gangen har jeg i alle fall planlagt noen dager i forveien, så jeg  har noe rent å putte der du vet. Jeg prøver å unngå ordet, så føles det kanskje bedre. Av og til er det slik at eplet faller langt fra stammen; min sønn betrodde meg her en dag at han  liker å pakke! Skrive liste og krysse av. Kanskje han er en mutant? Eller kanskje det er faren som er stammen eplet har falt fra?

Jeg skjønner ikke hva det er. Jeg reiser torsdags morgen, til nå har jeg lagt badedrakta mi i kofferten. Bare den. Men så har jeg i alle fall husket badedrakt. Jeg skal til Island, og tar med badedrakt. Selvfølgelig. Hva mer? Jeg har kjøpt en liten guide, den skal med. Og fotoapparat. Både det lille og det store. Og kredittkortet. I gull. Trenger jeg mer? Jeg tror jeg sover på det.

Kofferter, fra Sans, Epla

Krakra

Her om dagen på vei hjem fra jobb, så jeg noen kråker som jeg ikke hadde sett før. Ikke som jeg vet om, i alle fall. Ikke var det vanlig kråke, og ikke var det kornkråke, som det er uhorvelige mengder av her i Trondheim. I den store fugleboka fant jeg det ut: det er ei kaie.

Den ser litt ut som ei heime, ho var fra baksia;  ho var lita og nett, arg og besett! Ja, for den er mye mindre enn vanlig kråke, men se det blikket! Det er ikke bare å komme her, og komme her, her nei! Mange lager kråkebilder, her er to fra etsy:

1.Crow, by Jenni Philips

2. Crow, handcut, by Joe Bagley

I Eventyre

E'n obergeli djup, sjøn utpå her? spurte Odin*, men jeg kunne ha spurt det samme. Ja, deinn går over høuvve på deg ja gut, svarte Bendik i Spelvika, og det kunne godt han Alfred  ha svart også. Jeg og Reidar slo ofte av en prat med han Alfred, der han satt på tynna si attme naustet og bøtte garn. Kledd slik gammelgammelt folk var, i ull fra topp til tå, på den blankeste sommerdagen. Vi såg opp til han Alfred, kanskje fordi han såg oss?

Han gikk aldri fort, han Alfred. Hendene på ryggen, lange, seige steg, fra huset, til butikken, til naustet, og så begynte runden igjen, med en båttur på sjøen innimellom. På butikken kjøpte han skråtobakk, og så gikk han , tygde skrå, og spøtta, og traff han folk, så kom det et Go dag! Vi gjorde likedan,  gikk på butikken til Siggen og kjøpte lakriskarameller, fem øre stykket. Togg lenge, og traff vi da på Alfred åvom bedehuset, spøtta vi, og sa Go dag, Alfred. Go dag, ja, sa han og gikk videre med lange seige steg. Vi gikk videre den andre veien, litt karavolne i gangen, med hendene på ryggen, med lange seige steg, var voksne.
Vi, og så'n Alfred.

* I Eventyre, av Olav Duun

Lopper

 

I dag har vi vært på loppemarked, på en av byens aller beste, på Utleira skole. Ikke at vi trengte noe, men det ble litt fangst likevel. Vi kjøpte et gammelt skap, men det har jeg ikke bilde av nå, for det befinner seg på hengeren. En sausenebb, eller heter det et? Et suvernirfat fra Stavangerflint, fra Drammen, og så diverse tekstiler på posesalg for 30 kr. Blant annet to rødruta dynetrekk som passer utmerket i huset i skogen. Men resten; før noen andre rekker å tenke det, sier jeg det selv: hva skal jeg med det???

Reykjavik, og vårgave

Det har vært så lenge til så lenge, at jeg nesten ikke har lagt merke til at nå er det straks; jeg skal til Island! Torsdag drar mor og datter avsted til Reykjavik, og blir til søndag. Ikke all verdens tid, men jeg tror vi i alle fall rekker selve byen, og Den blå lagune skulle det vel også være mulig å få til.

Jeg har aldri vært i Island, som islendingene selv foretrekker at vi sier, siden det er et land, og da sier vi i, selv om det også er ei øy, som vi er på. Vel nok om det, i Island må vi jo få så mye utav det som mulig. Er det noen av dere som har vært der, og som har tips? Hva MÅ vi få med oss, hva trenger vi ikke bry oss med? Er det skjulte perler som vi bare finner ved din hjelp?

Forøvrig minner jeg om min vårgave (giveaway), og hvis du legger ut lenke på bloggen din, eller på facebook, får du et ekstra lodd.

Tenk på kjøkkenbordet, når du ikke er der

1.Ida Lorenzen , Interiør fra Nyfossum, 2002
2.Vilhelm Hammershøi
3. Edward Hopper, Sun in an Empty Room,  1963
4. Hakkespetten, Th Kittelsen

 

  

Jeg er fremdeles delvis inne i den verden jeg fant i "To the Lighthouse" , også etter at siste side er lest. Hun skriver om det tapte, det som er borte. Woolf er samtidig med Marcel Proust, og hun har lest "På sporet av den tapte tid" da hun skriver To the Lighthouse. Både Woolf og Proust bruker kunst til å fastholde fortiden,som de begge mener lever videre i ubevisstheten, til evig tid, i følge Margaret Drabble, som har skrevet forordet til den utgaven jeg har. Men den tapte tid er der bare glimtvis, så glipper den taket igjen, eller vi i den.

Det store midtre kapitlet i boka beskriver Det tomme huset,når ingen er der. Huset har likevel spor av det livet som har vært levd der. Dette er et tema som settes tidlig i boka, da Andrew, Ramsays sønn, skal forklare (på enkelt vis, til en kvinne) hva faren skriver om; Subject and object and the nature of reality; Think about the kitchen table, when you are not there.

Jeg husker at jeg som barn tenkte: hvis jeg kniper igjen øynene, forsvinner alt da? Fort opp igjen med dem, jo, alt var der. Maleriene ovenfor handler nettopp om dette, kjøkkenbordet, når du ikke er der. Ida Lorenzens kunst har alltid facinert meg. De er tomme av liv, men de vibrerer av liv likefullt. Jeg var på Blåfargeverket for noen år siden og så utstillingen hun hadde der, det var nesten som hun hadde greid å vekke livet opp fra det døde, eller at hun hadde fanget inn et liv som fortsatt levde i det skjulte. William Hammershøi og Edward Hopper beskriver også det samme, forenklet kan man si; kjøkkenbordet når du ikke er der, det er det ene, men livet, som rester i rommet, selv når det er tomt for liv. Og når det gjelder Th. Kittelsens bilde, jeg blir helt varm når jeg ser for meg alle som har gått i solen på denne veien, men også i styggvær, kanskje de har vært syke, sultne, glade, forelsket, og Kittelsen, som også er død, har gått den, sett den, malt den.

Plast og Nivea

Noen ganger kan jeg sitte og tenke, hva skal jeg skrive om nå da? Andre ganger ser jeg noe, eller hører noe, eller tenker noe, og så har jeg allrede nesten skrevet ferdig før jeg har begynt. I dag var det dagens blogginnlegg hos ND som fungerte slik. Hun henviste til et par eplabutikker, blant annet Siri's skattkammer. Hun lager plastbrosjer som  er avstøpninger av bunadssølv. De er så fine! Og vips, var jeg tilbake i Eventyre igjen:

Farmor var i fjøset to ganger daglig, morgen og kveld. Hver gang, når hun var kommet inn, vasket hun seg nøye, og så smurte hun seg i ansiktet med Nivea. Noe av det beste jeg visste, var å få nypåsmurt niveakos hos farmor, hun var så myk, og så luktet det så godt. Hun hadde nok et relativt høyt forbruk, ei eske, selv om hun brukte de store, rommet ikke allverden, så tomme esker var det rundt omkring. Og de kunne brukes om igjen. Blant annet laget hun plastbrosjer til oss. Jeg vet ikke om dette var noe hun hadde funnet på selv, men i alle fall: Rester av plast, gul, rød , grønn, blå, ble brukket opp, og så la hun bitene i ei niveaeske. Og vi fikk selvfølgelig hjelpe til. Så satte hun niveaeska på ei komfyrplate, og smeltet plasten. Da den var ferdigsmeltet, tok hun eska av, og før det var stivnet helt, la hun ei sikkerhetsnål i, slik at det ble ei skikkelig brosje! Jeg glemmer aldri lukta, kanskje det var farlige gasser til og med.

Gult garn og strikkepinner i senga

Jeg klikket meg inn på epla i sted, og der går det i gult. Det går mot påske, så det er jo ikke så rart. Jeg har alltid vært glad i gult, og særlig bleikgult.  Da jeg så bildet av denne garnhespa, så jeg plutselig for meg en av de mest vellykka gavene noen noensinne har gitt meg. Kanskje det er derfor jeg er så glad i gult også? Den var riktignok bleikere gul en denne.

Men altså, den ene søstra mi, som er ett og et halvt år yngre enn meg, har bursdag i januar. Ja, forresten, det har jo den andre søstra mi også, men hun var bare baby da, tror jeg. Midtisøstra hadde bursdag, tante Berit sendte gave til henne, og tenk, så hadde hun lagt ved en gave til meg også, denne utrolig vellykka, geniale gava; ei gul garnhespe og fem turkise strikkepinner. Jeg var fem eller seks år, det husker jeg ikke helt, men jeg tror nesten ikke jeg kan huske å ha vært så glad for noe jeg hadde fått tidligere! Det var nesten vanskelig å snakke, litt sånn boble i halsen av pur glede. Da jeg la meg, var det sammen med Heilogarnhespa, og strikkepinnene, og neste dag kunne jeg strikke!

Garnet er fra Glass og garn design, og er håndfarget.

To the Lighthouse - Til fyret

Endelig fikk jeg gjort det! Jeg har begynt gang på gang,kommet langt ut i boka også,  men ikke kommet inn i rytmen , tror jeg. Ja, for det er noe med rytmen til Virginia Woolf, enten må du være med på den eller så er du så i utakt at det er vanskelig å finne ut av det, og få noe ut av det også. Men denne gangen; denne gangen har jeg kommet meg inn i To the Lighthouse. Og det er en fantastisk leseopplevelse.

Jeg har skrevet om det før, (her) at når vi forteller en historie, eller når det skrives en bok, så er det ofte strengt kronologisk. En start, et hendelsesforløp, og en slutt. Men i hodene våre er det jo ikke slik, vi , eller i alle fall jeg, og  Mrs Ramsay, har alle tider i oss på en gang, og mange plan i virkeligheten på en gang. Både det dypt eksistensielle, kanskje, nå skal jeg ikke skryte på meg noe, og det helt timelige; jeg må huske på å kjøpe oppvaksmiddel. Begge deler kan være inne i hodet omtrent samtidig. Det er en bevissthetsstrøm, A Stream of consciousness. Denne fortellerteknikken har nok vært latterliggjort, og jeg tror heller ikke at det ville passe til alle bøker, men  Virginia Woolf er en mester her. Hun er utrolig flink til å skildre stemningene, det usagte, følelsene mellom personene, det dypt menneskelige.

Detalj Fisker, Anne-Tove Huse, for hele bildet se her

Noen skildringer er utrolig vakre;
Mrs Ramsay sitter ved middagsbordet, og hører de andre snakke, uten helt å høre på dem:
"Now she need not listen.It could not last, she knew, but at the moment her eyes were so clear that they seemed go round the table unveiling each of these people and their feelings, without effort like a light stealing under water so that its ripples and its reeds in it and the minnows balancing themselves, and the sudden silent trout are all lit up hanging, trembling. So she saw them; she heard them; but whatever they said had also this quality, as if what they said was like a movement of a trout when, at the same time, one can see the ripple and the gravel, something to the right and something to the left; and the whole is held together.

Dette minner meg om diktet De voksnes fest av Andre Bjerke, som jeg alltid har vært veldig glad i; barnet som ligger i senga si, og hører lydene fra de voksne som konkylielyder.

Hjelp, jeg har ingen veske å ha på meg!

Ett er at jeg er skogal, jeg er sannelig min hatt også veskegal! Og greier jeg meg med ei billig veske fra H&M? Jeg er ikke opptatt av veeeeldig dyre vesker, da må de i tilfelle være på salg. Jeg siklet litt på ei Mulberryveske en gang, men det var bare fordi prosentkalkulatoren oppi hodet mitt tasta feil. Da den likevel kostet nær 6000 kroner, på salg, var det overhodet ikke aktuelt. For tenk på hvor mange Orla Kiely- vesker jeg kunne få for den summen? 

Det er ingen som slår Orla Kiely. Jeg elsker hennes mønster med retropreg. Her er et par av mine egne vesker fra Orla Kiely, ja, jeg vet, de finnes ikke i entall nei... Denne lidenskapen har jeg hatt i mange år nå. Men de blir virkelig brukt. Alle jeg har er i voksdukstoff, det vil si plastbelagt tekstil, og de tåler derfor regn. Det er kjempepraktisk i Trøndelag. 

Denne har jeg, den bruker jeg ofte når jeg går til jobb.  Veska har god plass til ekstra sko. Dessverre begynner den nå å bli litt slitt. Jeg måtte dessverre (hulk, hulk) kjøpe en erstatningsveske, se nedenfor.  Også den kjøpte jeg på Shine her i Trondheim, en fantastisk butikk som jeg ofte besøker, bare fordi jeg synes det er så hyggelig å være der. Bare for å kikke, å ja da...

Ellers, ved siden av Shine, er det en rekke muligheter til å handle på nettet, det er bare å google i vei. Men Shine er så vidt jeg vet eneste forhandler i Norge. Snart kommer 2011-kolleksjonen...

På heimlege trakter

Vi har vært i Romsdalen i helga, i Eidsvåg der jeg kommer fra. Vi kom seint fredag kveld, til ei vinterkledt bygd. I løpet av helga bare rann vinteren  bort. I alle år har vi pleid å dra innover til Bugge, for å se etter kvitveisen, for den kommer enda tidligere dit enn til Eidsvågen. Nå, det var vel hakket for optimistisk å finne kvitveis i dag, det var jo det, men noe så utrolig vakkert som innover Eresfjorden! Jeg blir helt andektig, og nesten tom for ord. Bildet får tale for seg.