Nostalgia

Jeg slo opp i fremmedordboka, den gang jeg ikke var så bevandret i fremmedord, og der stod det: Nostalgi - sykelig hjemlengsel. Jeg vet ikke hva som står nå, jeg tror at ordet har fått en hyggeligere valør med årene, antakelig er sykelig støket. Men hjemlengsel står nok. Og den er der, alltid. Lengselen etter det som var, før . Før hva, vet jeg ikke helt. Gradvis svinner liksom stråleglansen, solglitteret. Kanskje tidlig i tenårene? At det som er før, er før det? Det meste som er før, er før farfar døde. Før jeg var ni.

Jeg ser ut, på alt det grønne. Det er ikke lenge til Sankt Hans nå. Det var en stor dag før. Jeg husker bruddstykker. Kammerset neafær, hos farmor og farfar. Blåmalt. Bjørker var tatt inn, og vi spiste rømmegrøt. Bålbrenning oppe i skogen, i lysninga mellom oss og naboen. Blåknapp. Og farfar sin kurvstol, den han brukte å sitte for enden av bordet i, og sovnet i etter middagen. Den stolen Markus Bukten hadde flettet. Han som var blind, fordi han hadde stukket ei saks inn på øyet da han var to år. Vær forsiktig med saksa, har du hørt hva som skjedde med Markus Bukten? Den havnet på bålet. Eller bålbrenning nedi Sagskogen; knottskya stod tjukk, vi delte potet i to, og smurte oss i  ansiktet med, mot knotten. Aner ikke om det hjelpte. Stakk tjukke skiver av spikjekjøtt inn i bålet. Grusomt salt og grusomt godt. Eller stor feiring på Bersås, stort bål, og mange, mange folk. Og alltid det samme: slå på ringen, Kari og Knut, sekkeløp, potetløp, voksne og barn sammen. Jeg lengter alltid tilbake.

Nikolai Astrup. Sankt Hansbål. I Romsdalen var det aldri så mørkt som dette på Sankt Hans aften

Nostalgia- homesickness. This longing to what was before, will always linger with me. I am not sure of when before is, I think it is before my grandad died, I was nine. When I am looking out of my windows, I can see everything is green, and I am thinking back to over celebrations of St. Hans day, midsummer eve.  We had bonfires, and adults and children played together. I am always longing back.