En skulle væra fire år om sommar'n

Det var den dagen jeg fylte fire år. Mamma tok meg med på sykkelen inn til byen. Midtisøstra ble passa på av nabo Fru Markussen (ja, for naboene hette slikt, tidlig på sekstitallet). Og jeg husker ikke hva vi gjorde i byen, men da vi syklet tilbake igjen, hadde jeg fått meg solhatt. En fin, bredbremmet hatt med rødt bånd på. Jeg hadde den i flere år. Da vi kom slik at vi så Kringstadbukta, var det så fint! Det glitret i sjøen, og det var fine sollyder i lufta. Og jeg var et lykkelig barn som hadde bursdag. Vi hadde sikkert kake. Kanskje det var den dagen farmor og farfar kom også, i den hvite Fiat 600 de hadde, og jeg fikk et grønt jugglesmykke i hjerteform. Kan godt være. Og så har jeg dette bildet fra samme dag. Det var varmt på verandaen da jeg stod brud. Jeg blir varm bare jeg tenker på fireårsdagen min. Det er snart 39 år siden

It was my birthday, I was 4 years. My mother took me by bike into town. Middlesister was looked after by Mrs Markussen. She did not have a surname. I cannot remember what we did in town, but when we were biking home, I had this very nice hat on my head. And when we came where we could see the sea, it looked so beautiful. The sea was shimmering, and you could hear sunny sounds in the air. I was a happy child. We surely had cake, may be my grandma and grandpa came in their Fiat 600. May be. And I have this photo from the same day. It was very warm on the veranda where I was bride. And inside me, I am still warm when thinking of this day. It is very soon 39 years ago.

En tidlig morgen

Jeg bor i byen ved Nidelva, selveste Trondheim. Men det er faktisk to byer ved Nidelv i Norge, i helga var overnatta vi hos venner på et alldeles nydelig sted ved Nidelva i Arendal. En utrolig mengde båter gikk forbi hele dagen, robåter av typen oxbridge med cox, små joller, gummibåter, og digre cabincrusere som ustanselig gikk på det ene skjæret rett utenfor huset. Vel for å være ærlig, hvis det er et poeng, så så jeg ikke akkurat det, men sønnen i huset så flere dagen før. På natta var jeg oppe en tur på naturens vegne, som det heter, kom til å titte ut, og måtte bare skynde meg inn etter fotoapparatet. Det var eventyrlig vakkert. Med trykk på eventyr.

I am living in Trondheim, where we have Nidelva (The river Nid), but we have two rivers called Nid in Norway. This weekend we visited friends who have a house on the bank of the other river Nid. A wonderful place. A lot of boats were passing during the day, from rowing boats to cabin cruisers, some of the bigger ones hitting a stone just under the water surface.. During one of the nights, I woke up due to an urgent errand. I glansed out, and the beaty of the nature was amazing. I could not let be taking some pictures..

Kristiansand en søndag i juni

I helga var vi turister for en halv dag i Kristiansand. Vi ruslet rundt i Gravane, stort sett. Der spiste vi nydelig fiskesuppe på Bølgen &Moi, is på isbar, og så drakk vi kaffe, og igrunnen rakk vi ikke noe særlig mer. Første gangen jeg var i Kristiansand, var jeg 13 år, og var på reise for første gang helt alene. Ikke bare det, jeg fløy for første gang helt alene også. Jeg vant en ukes leir med reise gjennom Redningsselskapet. Det blir nok et eget blogginnlegg en dag. Men jeg syntes Kristiansand var en veldig fin by. Der kjøpte jeg ei Frøken Detektivbok, og et Romantikk. Nedenfor er inntrykk fra søndagens besøk i Nupenparken

This weekend we were tourists for half a day in Kristiansand. We strolled around in Gravane, had some wonderful fish soup at Bølgen & Moi, ate an icecream at the Isbar, had a coffe, and then we were just sitting there having a good time. The first time I were in Kristiansand, I was 13 years, on a trip I had won. It was very exciting, I was away from my family for 14 days, and I was terribly homesick for the last seven days. I liked the town, and I can even remember I bought a Nancy Drew book, and a magazin. It is 40 years ago, almost to the day.

I Lilleputtland

Da mannen min, ei god stund før han ble det, så seg runt etter ei jente som kunne være aktuell, så han etter de kortere i landet. Han er ikke så veldig høy selv, og ønsket å finne ei som i alle fall ikke var noe særlig lengre enn ham. Dette var, rent genetisk sett, litt tullete, for slik det ble, er heller ikke barna våre blant flaggstengene i nasjonen. I alle fall, etter at alle solemerker, og tommestokker, var tatt i bruk, falt valget på meg. Etter litt pushing fra min side, det må innrømmes. Jeg hjalp han å velge meg. Og jeg tror ikke han har angret så forferdelig. I alle fall ikke hele tiden.

For å vise størrelse, er det nå for tiden vanlig å henvise til fotballbaner. Jeg er mer vant til fyrstikkesker. Dessverre fant jeg ikke noen nå. Mannen min er 52 cm høy, jeg er 36.

When my husband was looking around to find a girlfriend, he was looking among the shorter girls. That is because he is not too high himself. Genetically, that was a bit stupid, because, well, our children are not the tallest flag poles in the country either. Anyway, taking use of his measuring ruler and some luck, he eventually chose me, with a little help from me, to be honest. I do not regret that, and I do not think he does all the time, either.  To show how big a thing is, we usually use football fields now. I am more accustomed to matchboxes. Unfortunally, I do not have one here. My husband is 52 cm, I am 36.

Frøknene Harepus

'

Mari Lowery lager disse merkelige bildene. Eller skal vi si bemerkelsesverdige? Jeg har brukt opp ordene på taleskriving i dag. Ingen ord, og ingen tid igjen.

Mari Lowery has made those strange photos. I have used up my words and my time to make a speach to day.

Spove i sommerkveld

I dag hørte jeg spoven, dui-dui-du-du-du-du ropte den ut over jordene da jeg var på vei hjem. Det duskregnet, og ikke var det varmt heller, men likevel fikk jeg en intens sommerfølelse. Selvfølgelig fordi spoven trykket på en av mine mange minneknapper, den for lyd denne gang.  Og jeg var hjemme i Romsdalen, og det var sommerkveld, og jeg hørte hjemmekoselige skudd som hjallet bygda rundt. Ja, bare protester, skudd kan da vel ikke være hyggelige? Å jo da, det kan de vel. I skogen, like oppom huset til foreldrene mine, er det, og var det, en skytebane. Der ble det stort sett skutt i fine sommerkvelder, så derfor var det en hyggelig lyd. Det sammen med spoven, det var sommerlyder for meg.

Ellers er det, nesten som vanlig rundt Sankt Hans, temmelig mistrøstig vær akkurat nå. Rundt ti grader, overskyet, så vi ikke får nyte lyset på den lyseste dagen i året. Men likevel, fint å gå, og da jeg skulle kjøre på et møte nå i kveld, sprang en tenåringselgkalv rett framfor bilen min. Trodde først det var en løs hest, men det var det ikke. Og geitene er på plass, de skal jeg skrive om en annen dag. Alt i alt, jeg lander på pluss!



bildet er lånt fra Wikipedia, se kobling øverst




To day I heard the bird we call "spove", and even if it was raining, I got an intense summer feeling. The spove pushed one of my memory buttons, the sound button this time. It brought me back to my childhood in Romsdal, to the summerevenings, when nice gun shots could be heard. Nice gun shots? Yes, not far from my parents house, there is a shooting range, and in nice summer evenings, there was always some training going on. And for me, together with the spove, they sounds became the nice sounds of summer evenings.
The weather is not nice now, even if it is midsummernight tomorrow. But it was nice to walk home from work, and I also saw a teenager moose very close. All in all, all is well!

2000- en fremtidsvisjon

Ja, jeg vet jeg er sent ute. Men nå har jeg tenkt å sette meg litt tilbake, og tenke på da jeg var ca 10, og så fram mot år 2000, selveste fremtiden. Den var så langt borte at jeg nok egentlig ikke kunne se for meg at den skulle komme. Og hvis det så var at den skulle det, skulle alt være annerledes enn nå, tenkte jeg da. Jeg fikk god hjelp av Donalt & Co. Der var det et stykke som kanskje hette noe sånt som år 2000. Der bodde alle i runde hus, og trykte på knapper for alt, og choppet mellom husene i små helikoptre. I stedet for mat spiste man piller. Og kanskje fantaserte jeg litt videre og bygde på historien. Det skulle være mye plast, også i klærne, og alle damene skulle til en hver tid gå rundt i hvite høye støvletter.

Ble det sånn? Ja, og nei, og enda mer. Jeg fikk de høye støvlettene, men det var allerede i 1973. Da hadde jeg lilla hotpants og hvite høye støvletter. Vi bruker mye tid på å lage mat, gjerne fra grunnen av, og aldri, aldri, aldri halvfabrikata. Og i alle fall ikke piller. Om det ikke bygges så mange hus med småruta vinduer, er det mange hytter som bygges i tilbakeskuende arkitektur, det er ikke mange runde hverken hus eller hytter. Og jeg har småbruk der jeg prøver å ha det så alderdommelig som mulig. Vi har faktisk plastklær, de fleste har en fleecegenser eller to laget av resirkulert plast (hurra, det er bra). Til en viss grad har framtidsvisjonene slått til, men det ingen, i det hele tatt ingen, greide å forutse, var den teknologiske revolusjonen. Her i huset for eksempel, har vi en laptop hver, og selvfølgelig hver vår mobiltelefon. Når jeg mister noe, blir jeg sur for at jeg ikke kan ringe etter det, og i stedet for å rope til min sønn, hender det at jeg ringer, selv innen huset. Man ringer opp den småruta hytta for at den skal være varm, og bestemor er på facebook. Og alle bloggedamer (og evt. menn), det er egentlig ganske få år at man har kunnet gjøre det.  I dag har nettet væer nede hele dagen på jobb, vi er så avhengige at vi bare har tvinnet tommeltotter og ryddet.

Sorry, my englishspeaking friends, I do not want to translate all, but here is an excerpt; when I was a child, year 2000 was far, far ahead, a unreal future. Then everything should be different; all houses should be like UFOes, and if you were to visit a friend, you had to go by small helicopters.Instead of food, everybody would swallow (am I talking about the bird here?) pills. All the ladies would wear high, white shiny boots.Well, did it become like this? Yes, and no, and more so. I got my white shiny boots, but that was already in 1973. We use lot of time to prepare our food, and the houses are not always looking modern at all. What nobody had forseen, was the tecnological revolution. In our house, we have a laptop and a mobil phone each, and now and then I will phone my son, even though I know he is in the house.  You will phone your not so modern (seemingly) cottage or farmhouse to start the heater, and even grandma is on facebook. To day we had no network at my job, we did not know what to do.

Fagerheim

Er det ikke et nydelig navn på et hjem, et lite småbruk? Det var det min morfar kalte det lille bruket han fikk skilt ut da han giftet seg med min mormor, datter på selveste Gården. Ja, den ble kalt det. Han bygde huset selv, det ble bygd flytende ute i leira, slik at det skulle tåle at grunnen beveget seg litt.(en egen, spesiell teknikk, vet ikke hva det heter) Og vi som har vært der, vi vet, at det gjør den. Stemmer det at det er 30 meter ned til fast grunn tro? Alt over der er leire, og så litt matjord. Hver gang det kjørte forbi noe større enn en stasjonsvogn nede på veien, ristet det meste, kopper og kar, og vi med. Og her vokste det opp tre jenter, og den yngste av dem er min mor. Jeg skrev litt om det for noen dager siden, hvor fin hagen var. Morfar snekret selv hagemøblene, de var veldig fine, og malt i rødt og blått.  Han var snekker, småbruker, fisker og bokselger. Pengene ble ikke akkurat kastet etter dem, men de greide seg. Etter hvert fikk han også bygd seg et lite verksted, som ble kalt Snekkarstu.

Jeg har mange, mange gode minner fra Fagerheim. Det var der sommerparadiset var. Og når vi kom, hadde mormor alltid laget tomtebrygg og kokt gommi. Vi følte oss som storfremmend med det samme vi kom. Jeg kommer nok tilbake til noen av minnene derifra.

My grandparents home was called a name that means Pretty home, a nice name for a house. My granddad buildt it. The garden was very nice. My granddad was a carpenter, fisherman, smallhold farmer and bookseller.

Nå er det min tur til å vise peonene mine

Det er litt urettferdig dette her! Dere som bor på Østlandet er først ute med alt. Det er uker for ikke å si måneder siden dere viste peonene deres. Nå så jeg til og med at noen var lei av det! Ærlig talt, nå er det min tur, dere får fint se på mine også!

Og forresten, det er ikke hvilke som helst peoner dette her! Det er mormorpeoner. Ja, de heter vel noe helt annet, jeg har aldri brydd meg om å finne ut hva, for det er mormorpeoner det er. Det året vi bygde her, det er 23 år siden. Da var vi i Namdalen og besøkte mormor, og tante og onkel. Mormor var på aldersheimen, men tante gikk ut i hagen og tok opp knoller av mormor sine peoner. Vi satte dem ned der det var litt matjord, og allerede neste år blomstret de. Jeg har delt plantene, så nå har vi tre. Et år talte jeg seksti blomster på ei plante. Det er ikke så bra nå, men de er likevel trofaste. Mormor og morfar hadde så fin hage. Morfar hadde plantet epletrær, men det var ikke hvert år det ble noe særlig, det er nok litt for langt nord antakelig. Og så var det ripsbusker, og all slags hageblomster, og sølvbusk. Den fikk vi også en plante av, og den trives godt her. B. liker ikke duften av den, men det gjør jeg! Det lukter sterkt og intenst mormorhage.

This is not fair! Those who live in souther Norway have showed their peonies for weeks, and even months, and are already fed up with photos of peonies. But I want to show mine as well. And this is by no means ordinary peonies, it is grandmapeonies. In 1988, when we had moved to our new house, we were at my grandma's, and got some peonies to put down in our garden. They have liked it here, and are still showing off a lot of red flowers.

Barbiehår i åkeren

Hvis dere nå tror at jeg har et Barbieoppheng, så tar dere helt feil. Men saken er den at selv om vi bor i en av Norges største byer, bor vi så å si midt i et åkerlandskap. Og jeg er så glad i den åkeren. I likhet med bekken er den aldri lik, den skifter og skifter. To stadier er jeg veldig glad i, det første er når kornet akkurat har begynt å spire å gro, og det står så veldig på geledd, akkurat som dokkehår. Og da tenker jeg barbiehår i åkeren. (dessverre var jeg syk når åkeren var på sitt mest barbie, så det blir mest før og etter her) Det andre stadiet jeg er glad i, er når det akkurat har modnet, og når vinden sveiper over det, og jeg er helt alene, og det er stilt, og jeg hører  det singler i kornet. Som om det skulle være av glass. Glasshår i åkeren.

I am living in one of the the largest cities in the country, but the landscape where we live, is quite rural. I love it when the grain is starting to grow, it reminds me of barbiehair. I was ill when the field was at its most barbielike, so the pictures are most before and after

Jeg har også vist bilder av bekken som endrer seg hele tiden. Her er dagens utgave av Stokkbekken:
I have shown pictures of the small river that is changing according to seasion. Here is one taken to day:

Vi bor jo egentlig ganske langt mot nord, selv om vi ikke har midnattsol. Dette bildet er tatt 23:10 i dag, fra verandaen vår.
We do not have midnight sun, but it is not far from it. This photo is taken to day at 23:10

Barbiegirl på tur

Demie hadde et innlegg om franske Vogues greske temanummer nå, for noen dager siden. Det ene drar det andre med seg, og jeg kom da plutselig på at jeg hadde et veldig spesielt Vogue-nummer liggende; Italienske Vogues  Barbie- nummer fra sommeren 2009, og det har jeg ikke greid å kaste, selvfølgelig. Ikke det heller. Jeg er en samler, ei skikkelig sjur (skjære). Det er et helt skikkelig voguenummer, men det er mindre enn normalt, og alle modellene er Barbiedukker. Jeg har et lite svakt punkt der (der også), jeg fikk aldri Barbiedukke jeg. Bare Midtisøstra hadde. Den fikk hun i bursdagsgave av tante P, og tante hadde strikket en blå minikjole til. Til min store skuffelse var ikke dattera mi særlig interessert. Nå vel, foto shoot. Det var utrolig mange tema, men jeg  valgte et som står mitt hjerte nær, ferie i Italia:


Demie wrote about french Vogues greek issue the other day. That reminded me of my own Vogue treasure, the Italian Barbie issue from 2009. I has not been able to throw it away, of course not. All models are Barbies! As I myself love to be a tourist in Italy, I chose to show you the tourist theme.

Severdig do

Jeg vet ikke om toalettet på Statoilstasjonen i Folldal er en erklært turistattraksjon, men det burde være det. Vi fant denne perlen for et par år siden, og siden har vi prøvd å få til en stopp der hver gang vi drar forbi, selv om vi ikke er det minste trengende. Og litt med hjertet i halsen; tenk om  de har pusset opp!!  Jeg lo så inderlig godt og lenge første gang jeg så det, det er laget med kjærlighet og omtanke og ikke uten humor heller, vil jeg tro. Og mens andre Statoilstasjoner har moderne kaffemaskiner, får vi nytrakta kaffe i Folldal. God service, og så er det altså en fryd å gå på do.

I do not know if the loo of the petrol station in small Folldal is a declared tourist attraction, but it certainly should be so. We found this littel gem a few years ago, and we try to visit every time we are passing, even if we are not that needy. It is made with love and care and a great dose of humour, I think. The quality of the pictures is not very good, I should have used the big  camera, but I was afraid to show I was taking photos..

Pinsebryllup og litt for mye vann

Vi har vært i bryllup i helga. Utrolig kjekt, men ikke uten dramatikk. Det var et av mine søskenbarn som giftet seg, og han bad alle sine søskenbarn. Sprekt gjort, det var over hundre gjester i selskapet, som var stilig og gjennomtenkt.

Men dramatikken sørget værguden for. Som de fleste har fått med seg, var det ikke only only, for å si det på solbergengelsk, å komme seg avsted, for ikke å snakke om å komme fram! Bror og familie brøyta seg fram i 40 cm vann, og søstra mi og mannen måtte snu på nesten halvveien, og prøve på nytt igjen neste dag. Men til slutt greide alle gjestene å komme fram til Lillestrøm. Og skal jeg være ærlig, så lenge elendigheta ikke rammer meg selv, er det noe dypt fasinerende over naturkrefter som slipper løs og ikke tar hensyn til hverken bryllup eller andre viktige ting.

Alle bilder er tatt mellom Tretten og Ringebu sentrum.

We have been in a wedding this week end. My cousin and his bride, invited all their aunts, uncles and cousins. Very nice to meet them all! We drove from Trondheim to Lillestrøm near Oslo, not without some dramatic weather conditions. We woke up on friday, departure days, with the message that all the roads from north to south were closed, due to floods and earth slides. We found our way on smaller roads, but my brother and his family crossed a pop-up ford in the way at 40 cm, and my sister had to turn back to start, and find another way. Well, we are now home again!

En rose er en rose

Jeg pleier å kjøpe roser til helga. Livet er igrunnen for kort til å la være, og i alle fall nå til dags, når du nesten får dem gratis. Det minner meg forresten på en venninne av mamma, som sa at livet var for kort til å drikke dårlig kaffe. Så hun drakk alltid Evergood- litt dyrere for smakens skyld. Vel,  jeg kan ikke ta inn markblomster og hageblomster heller, for jeg er allergisk for omtrent alt. Men roser, og nelliker, det tåler jeg. Men så var jeg syk da. Og kom meg ikke til butikken selvfølgelig. Husbonden var ute og handlet, og kom hjem med to buketter roser fra Maxi. Da fikk jeg meg en påminner om at jeg er nok mer konvensjonell enn jeg tror. Litt for bunden av at farger skal gå ton-i.ton, at det skal matche. For han hadde kjøpt en bukett knallrosa roser, og en bukett like knall gule. Som den mest selvfølgelige ting i verden. Og jeg ble så glad, for det var en skikkelig vitaminpille av farger! Jeg ble kanskje ikke friskere, men mye gladere.

I ususally buy roses for the weekend. Life is too short to let be, and the roses are so cheap you nearly get them for free, so it is pure pleasure to buy them. That reminds me of a friend of my mothers, she said life is too short to drink bad coffee, she always drank the most exclusive one. Ok, I cannot bring in wild flowers, because I am so allergic, but roses and carnations is ok. When I was ill, my husband went out to buy the roses, and then I got a reminder of how conventional (can I say that in english) when it comes to colours. I am too bound of colour matching, I think. He had bought ten wildly pink, and ten crazy yellow. It made me so happy!

Vil du se min smukke navle?

Nei, det vil du helt sikkert ikke. Tittelen kommer fra en dansk ungdomsfilm for lenge, lenge siden. På begynnelsen av 80-tallet kanskje? Jeg tror ikke jeg så filmen en gang, men tittelen har festet seg. Men jeg kunne nå tenkt meg å se min egen  navle, i alle fall. Nå som jeg har blitt så navlebeskuende, og bedriver knausing av mitt liv.(nyord i norsk, påkommet av Katrine Men det er plett umulig. Jeg får ikke øye på den, alt for godt innpakket i god mat og for liten bevegelse. Må si det er temmelig ironisk, å bedrive navlebeskuing, uten å kunne se navlen. Men slik er det. Nå skal alt bli mye, mye bedre. Jeg skal trene minst en time hver dag, og nesten ikke drikke vin, og i alle fall ikke spise is. Og nesten ikke brød, eller pasta, og masse linser og pumpernikel. Og målet er ikke mer vidløftig enn å komme inn i sommerklærne fra i fjor, kan ikke kjøpe nye nå, det er for tullete. Det var dagens andre innlegg fra knausen, faktisk.




Alt for mye kake og hyggelige selskaper/ too much cake



Wanna see my beautiful Navel? Of course you don't want to do that. The title is from a danish film from long ago, 1978. I do not think I saw the film, but the title has stuck with me. I really would love to do it myself! See my navel ,that is. In norwegian we say that we are studying our navel (navlebeskuende) when we are too self concious, to self consumed. I am really navelstudying when I now am knausing my life in this blog. This is a new word, Katrine made it som days ago. And I think it needs an explanation. Knaugsgård is an norwegian author that is extremely popular, but I think what he really does, even if he is doing it well, is writing about his own navel. As I am, in my blog. But he has written six books, I think, about everything in his life. Everything. Ok, what is ironical is that I cannot see my own navel, it is too well hidden beneath good food and too little exercise. Not very easy to do navelstudying then. But from now on, things will be different; I will do exercise at least one hour to day, I will drink next to nothing when it comes to wine, and definitely not eat icecream. I will eat pumpernickel, but not bread and pasta, and I will eat lentils and vegetables. Hopefully, I can then use last years summer clothes..in a week or two

Onsdag kveld fra Trondheim sentrum

Jeg er fasinert av skyer, tydeligvis. Jeg er fasinert av middelalderkirker også. Og kombinasjonene synes jeg ikke ble så dum. Det var godt å komme ut og se folk etter 14 dager på sofaen.

 Taket av Vår Frue, en UFO går inn for landing (the roof of Our Lady, an UFO is soon to land)

Nidarosdomen

I am facinated of skies. I am facinated of churches from the medieval times. Here are the two combined;  It was very nice to come out after 14 days on my sofa.

Det gjelder å simulere åndsfrisk og gå på med forkråmmet hals

Treffende sagt av Fru Flettfrid Andresen, Øvre Singsaker, Trånnhjem. Jeg lurer på hvor det har blitt av damen, sitter hun på et såignert eldrehjem tro? Jeg har adoptert ovennevnte sitat til mitt livsmotto. Mye bedre enn "Keep calm and carry on" som vi ser overalt på puter og slikt.

I dag kom jeg på at det kanskje går an å simulere frisk også, og gikk på med forkråmmet hals. Mannen min reiser mye, og da mener jeg mye. Hvis han reiser  interkontinentalt, som det heter, med KLM, får han et hus med genever i, hver vei. Men ikke til Midtøsten. Da får han hus, men uten genever, due to customs regulations. To hus var ikke plassert i bokhylla sammen med de andre. For å gjøre det, måtte jeg ommøblere. Og så kom jeg på at jeg måtte skifte ut noen bøker, den ene boka drog den andre med seg, kan man si. Plutselig, etter at jeg hadde laget et vanvittig kaos, tok kreftene slutt. Pffft, som man stikker hull på en ballong. Fullstendig punktering. Og jeg som skulle få besøk av ei venninne i kveld og all ting. Jeg fikk plassert bøkene jeg hadde tatt ut, i kasser. Og her sitter jeg. Resten av huset er ikke ryddet. Ringte derfor til venninna mi og fortalte om min realitetsorientering.

I kveld møtes vi på kafe! Det blir jeg helt sikkert friskere av, uten simulering.

Bøkene kunne ikke stå i kasse lenger! De er så fine. Mange er gamle skolebøker.

What matters is to simulate a sane mind, and keep going,  Flettfrid Andresen said. To day I tried to simulate that I am completely restored after my illness, but simulating is not enough. I started  to move some books, and when I had taken all the books out from the book case, and from the cardbox,  my energi just were used up. Nothing  left. A friend should come and visit me tonight, I had to change my plans. We are to meet at a cafe instead. The books are nice and interesting, a lot of them are schoolbooks, some more then 130 years old.